Høgere utdanning sikrer kvalifisert arbeidskraft til flere av de viktigste aktivitetene i samfunnet: Produksjon og utvikling av industrivarer, helse- og omsorgsarbeid, utdanning, forskning og forvaltning. Under SVs ledelse har Kunnskapsdepartementet tatt viktige grep for å dreie styringa av høgere utdanning i retning større samfunnsnytte gjennom å tilrettelegge for nasjonal arbeidsdeling, økt institusjonssamarbeid, øke antall studieplasser for å møte utdanningsbølgen med større ungdomskull og flere voksne som ønsker mer høyere utdanning, samt sikre lik rett til utdanning gjennom kostnadsjustering av studiestøtten og offensiv utbygging av studentboliger.

Universitets- og høgskolesektoren hadde ved den rødgrønne regjeringas maktovertakelse gjennomgått store strukturelle reformer. Kvalitetsreformen og finansieringsmodellreformen, samt ei ny universitets- og høgskolelov ble innført fra 2003, og førte til mer markedsstyrt finansiering av høgere utdanning og forskning, større innslag av mål- og resultatstyringsregimer og sterkere press på studenter og ansatte.

Det er viktige elementer i kvalitetsreformen SV støtter, spesielt tettere oppfølging av studentene og økt variasjon i bruk av undervisningsformer og vurderingsformer. Disse tiltakene har stimulert flere til å komme gjennom studiene på en god og effektiv måte. Likevel viser evalueringene at det fremdeles er langt igjen for å sikre god nok kvalitet i undervisningen og for å sikre de ansatte gode forskningsvilkår. Spesielt er det utfordrende å sikre tilstrekkelig sammenhengende tid til forskning. Samtidig ga disse endringene insentiver for økt økonomisk begrunna båndlegging av den akademiske friheten.

SV vil arbeide for at universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter løser sine samfunnsoppdrag og utnytter de tildelte ressursene på best mulig måte. Den akademiske friheten som prinsipp utgjør grunnsteinen i en politikk for å oppnå dette. Den akademiske friheten bygger på læringsfrihet, lærefrihet, forskningsfrihet og institusjonell sjølråderett.

Læringsfrihet innebærer at alle skal ha frihet til å lære det de ønsker. Lik rett til utdanning er ei forutsetning for dette. Gode velferdsordninger for studenter er nødvendig for å overvinne sosioøkonomiske barrierer. SV vil lage retningslinjer for finansiering av studentmedvirkning.

Studentenes rett til sjøl å velge hvordan de vil organisere seg og til å ha råderett over sine egne velferdstilbud må vernes. Studentene bør også stå fritt i sine valg av litteratur og læringsformer for å dekke de emner som omfattes av pensa, og ikke bindes til kjøp fra spesielle leverandører. Obligatorisk undervisning bør begrunnes særskilt.

Lærefrihet innebærer at lærere står fritt til å forelese som de ønsker på grunnlag av forskning. Lærere ved høgere utdanningssteder skal ikke la seg binde av politiske eller kulturelle konvensjoner i forslag til pensa, valg av emne eller forskningsunderlag. Overordna organisatoriske og økonomiske rammer, samt jag etter å kapre en større andel av studentmassen er de viktigste truslene mot lærefriheta i dag. SV vil skape større åpenhet rundt disse rammene og dermed legge grunnlaget for en bedre offentlig samtale om dem. SV ønsker også stimulere til at ansatte ved universitet, høgskoler og forskningsinstitutt får anledning til å videreutvikle sin egen kompetanse.

Forskningsfrihet innebærer at forskere står fritt til å velge emne og metode for sine studier innafor det fagfeltet der de har arbeid. Sterke økonomiske insentiver på individ- og institusjonsnivå kan utgjøre en trussel mot forskningsfriheta. I et sunt forskningssystem må det være en balanse mellom forskningsinnsats for å svare på viktige samfunns behov (for eksempel klima, helse, økonomisk og sosial utvikling) på den ene sida og forskning drevet fram av vitenskaplig nysgjerrighet på den andre. SV mener det i dag er viktigst å øke innsatsen for den ikke-tematiske forskninga som er basert på forskernes egne ideer – og anerkjenner at slik forskning i et langsiktig perspektiv er helt nødvendig også for den kunnskapsutviklinga som har direkte innflytelse på utviklinga i samfunnet. SV ønsker å sette i gang et arbeid som gir oss bedre svar på hvordan balansen i forskningssystemet skal sikres. SV mener derfor at det også er viktig å utvikle finansieringssystemene slik at de ivaretar forskernes frihet. Læresteder og forskningsinstitusjoner skal ikke ha insentiver til å styre forskeres veivalg.

Det finnes en tendens til at institusjonene binder opp mesteparten av de direkte bevilgningene i lønn og grunnleggende infrastruktur, mens forskningsdrift blir mer avhengig av ekstern finansiering. Midlertidige ansettelser knyttet til tidsavgrensede prosjekter fører til press på arbeidstakerrettigheter og gir insentiver til uakseptabel bruk av midlertidig arbeidskraft. SV vil derfor videreutvikle ordningene for forskningsfinansiering slik at den blir mer langsiktig, mindre byråkratisk og sikrer arbeidstakerrettigheter bedre. Dette arbeidet vil bygge opp under tiltakene for et mer balansert forskningssystem.

Den institusjonelle sjølråderetten må innebære at hvert lærested og hver forskningsinstitusjon har frihet til å utvikle sin egenart og tilrettelegging av læring, undervisning og forskning. Sjølråderetten er betinga av demokratisk organisering og åpen, kritisk debatt. Det er institusjonen som arbeidskollektiv som har krav på vern av sin frihet. Eksisterende insentivstrukturer knytta til prestisje og konkurranse om studenter, ansatte og økonomiske ressurser kan bidra til at arbeidskollektivet ikke ivaretas på en best mulig måte. SV vil derfor samordne forskningsfinansieringa med statens øvrige styring av institusjonene slik at større veivalg blir bedre forankra hos tilsatte og brukere.

På kort sikt vil SV realisere disse målene ved å:

a. Utvide studentenes rett til å kreve representasjon i utarbeiding av studier, utarbeide bedre modeller for finansiering av studentdemokratiet og derigjennom sikre dagens studentstyring av samskipnadene.

b. Styrke de regionale forskningsfondas rolle som møteplass mellom UH-sektoren og andre samfunnsaktører.

c. Redusere resultatfinansiering for studier til 20 %, og for andre deler av finansieringssystemet redusere andelen slik at ordningene får karakter av insentivsystemer framfor stykkprisfinansiering.

d. Øke langsiktigheta i bevilgninger fra Forskningsrådet og fra de forskjellige sektordepartementene

e. Fortsette å trappe opp satsinga på forskningsinfrastruktur, slik at de direkte bevilgningene til institusjonene i større grad kan disponeres fritt.

f. Øke grunnfinansieringa av universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter for å sikre langsiktig kunnskapsutvikling i tråd med akademisk frihet.

g. Øke bruken av faste ansettelser ved universiteter og høyskoler, også for vitenskaplig personale som driver med langsiktige prosjekter som er eksternt finansiert.