Uførhet rammer skjevt. Den rammer kvinner mer enn menn, den rammer folk med kortere utdanning oftere og den rammer folk i fysisk tøffe yrker. Uførhet er et klassespørsmål. En uførestønad det går an å leve av er et grunnleggende rettmessig krav både for folk som ofrer helsen i sitt bidrag til arbeidslivet og de som av andre årsaker ikke kan delta i arbeidslivet.

SV vil ha en uføreytelse som bidrar til sosial utjevning, som hindrer fattigdom og som ivaretar barnefamilier på en god måte. SV mener utbetalt ytelse i ny uførestønad må være minst tilsvarende dagens. SV mener behovsprøvd barnetillegg må beholdes og at det må bli lettere å kombinere arbeid og trygd.

LOs handlingsprogram slår fast at levealdersjustering for uføre ikke kan aksepteres. SV støtter at uføres alderspensjon ikke kan basere seg på at folk skal være nødt til å jobbe lengre for å kompensere for levealderjustering. Uføretrygdede har ikke denne muligheten. Dette gjør levealderjustering urettferdig for uføre.

Internasjonale erfaringer viser at velferdsstatsmodellen er levedyktig. Det er ingen motsetning mellom trygg velferd og en effektiv, produktiv og moderne økonomi, snarere tvert i mot. Norge har en jevnere inntektsfordeling enn de aller fleste andre land. Det er den brede velferdspolitikken, en sterk offentlig sektor og nasjonal styring av lønnsdannelsen som avgjør hovedtrekkene i fordelingen.

Jo større forskjellene i samfunnet generelt er, jo større blir innslaget av fattigdom. Innsatsen for et inkluderende arbeidsliv og full sysselsetting er svært viktig for bekjempelse av fattigdom.

En viktig del av den nordiske samfunnsmodellen er også ordninger for inntektssikring for de som ikke kan være i lønnet arbeid. Hovedhensikten med uføretrygden er å gi folk som av helsemessige grunner ikke kan delta i arbeidslivet en rimelig levestandard og inntektssikring.

Et godt uføresystem virker sosialt utjevnende, det hindrer fattigdom generelt og blant barn spesielt og det legger til rette for at de som kan komme tilbake til arbeidslivet får mulighet til det uten å måtte frykte for konsekvensene av å falle utenfor igjen.

Veien til å gi flere av de som kan og vil arbeide mulighet til det, går ikke gjennom kutt i trygdeytelser. Den går gjennom raskere og bedre kvalifiserende tiltak, tidlig og riktig hjelp med helseproblemer og et reelt inkluderende arbeidsliv, som aksepterer og skaper arbeidsplasser for mennesker med funksjonsnedsettelser og behov for tilpasset arbeid. Uførereformen må ses i sammenheng med den kommende sysselsettingsstrategien for folk med funksjonsnedsettelser, med IA-avtalen og med et kontinuerlig arbeid for å styrke arbeidstakernes rettigheter.

Det har vært en viktig prioritering for SV å øke nivået på minsteytelsene. Ved trygdeoppgjøret i 2008 besluttet regjeringen å øke minsteytelsene til to ganger grunnbeløpet i folketrygden, gjennom en opptrapping sluttført 1. mai 2010. Endringer i uføretrygden må ikke undergrave denne positive utviklingen.

SV vil sikre
- en ytelse for de som trenger det som verner mot fattigdom
- at det ikke gjennomføres innstramninger i vilkårene for ytelsen
- en målrettet bekjempelse av barnefattigdom ved å beholde de behovsprøvde barnetilleggene, slik at barn av uføre foreldre ikke straffes for foreldrenes sykdom
- full kompensasjon gjennom økte ytelser dersom skattenivået økes, uavhengig av nivå på uføreytelsen
- at uføres alderspensjon skjermes mot levealderjustering
- uføreytelse fram til 67 år
- bedre muligheter til å kombinere arbeid og trygd
- fortsatt god mulighet til friinntekt, med avkortingsregler ut over fribeløpet som gjør at det lønner seg å arbeide og fjerne automatisk revurdering av uførhet ved inntekt over 1 G
- at unge uføre får ytelser som minst tilsvarer dagens, at ordningen for unge uføre gjelder alle som blir uføre innen aldersgrensen og jobbe for å øke aldersgrensen for unge uføre.
- at muligheten til å sette uføreytelsen på vent i ti år opprettholdes