Den siste tida har med all tydelighet vist hvilken alvorlig situasjon den norske kommuneøkonomien er inne i. I Bergen har drastiske kutt gått ut over blant skoletilbudet og eldreomsorgen, til store protester fra byens innbyggere. Ved Krohnengen skole i byen må foreldre være hjelpelærere for at undervisningen skal gå rundt. I Drammen blir elever sendt hjem fordi det ikke finnes penger til vikarer. Hareid kommune har kuttet ut gatelys om natta, for å spare til en stilling innen pleie og omsorg. Kommunalminister Erna Solbergs svar til situasjonen er: Det er tøft – og tøffere skal det bli.

Den dårlige kommuneøkonomien tvinger lokalpolitikere over hele landet til å kutte i de mest grunnleggende oppgavene de er satt til å utføre: Oppgaver som er pålagt dem ved lov av den norske stat. Selvsagt finnes det kommuner som har gjort dumme prioriteringer og som driver ineffektivt, men jamt over har kommunene gjort betydelige omstillinger. I sektorer som skole og omsorg er over 80 prosent av driftskostnadene lønnsutgifter. Da er det ikke mulig å stramme inn, uten at det merkes på undervisningen eller stell og pleie.

Innstrammingene på skole og omsorg har åpenbare følger: Et dårligere tilbud til kommunens innbyggere, og særlig for dem som sliter med dårlig råd og ikke takler høyere egenandeler eller kan supplere et fattig offentlig tjenestetilbud med private løsninger. Kutt i omsorgstjenester og utdanning rammer ressurssvake grupper uten sterke pressmidler. Skoleungdom og pleietrengende eldre kan verken streike eller true med å bruke pengene sine andre steder.

Den negative utviklingen i kommuneøkonomien er en bevisst strategi fra Regjeringa for mer privatisering. Et dårligere offentlig tjenestetilbud vil svekke troverdigheten til det offentlige, og dermed gi økt kraft til høyresidas krav om privatisering av offentlige tjenester. Regjeringas manglende kommunalpolitikk vil kunne skape misnøye som gagner deres eget politiske prosjekt.

SV foreslo under behandlingen av neste års kommunebudsjett å øke de samlede inntektene til kommunene med 8 - 8,5 milliarder kroner. Dette ville bety økt handlingsrom for kommunepolitikerne, og en reell mulighet til å sørge for et skikkelig offentlig velferdstilbud lokalt. Kommuneopprøret denne høsten har vist at et slikt forslag har gehør langt utenfor SVs rekker. Det er nå på tide at kommunepolitikere over hele landet plasserer ansvaret der det hører hjemme – hos Regjeringen og Fremskrittspartiet som står bak de rammene som er vedtatt for kommuneøkonomien. Lokalpolitikere må gi klar beskjed til sine stortingspolitikere om å øke overføringene til kommunene. Regjeringspartienes lokalpolitikere lurer sine velgere når de på den ene siden kritiserer de lave statlige overføringene, og på den andre oppfordrer sine velgere til å støtte denne politikken ved valg.

En slik utvikling bidrar også til å svekke lokaldemokratiet. I dag er de lokale skillene mellom partier nærmest utvisket i flere sentrale saker, og kommunepolitikerne redusert til rene administratorer av underskuddspolitikk. Vi står foran en kommunevalgkamp der det vil bli vanskeligere å finne folk som ønsker å drive lokalpolitikk, og der velgere lett kan tenke at deres stemme ikke teller. For at partiene skal kunne framstå som tydelige gjennom klare politiske prioriteringer, må det finnes penger å prioritere med. Dette hindrer regjeringa i dag – med sine lokalpolitikeres velsignelse.

Den stramme kommuneøkonomien fører til situasjoner der kommuner tvinges til å bryte lover. Opplæringsloven brytes daglig i mange norske kommuner. Dette kan medføre at lokalpolitikere kommer i en situasjon der de må velge hvilke lover de skal bryte. Kommunene må være klar over at å ikke tilby grunnleggende velferdstjenester til innbyggerne er like ulovlig som å ikke innbetale arbeidsgiveravgift til staten. Dette er et dilemma som Stortinget må rydde opp. Vi har forståelse for lokalpolitikere som vil kjempe for å gi innbyggerne sine de velferdstjenester de har krav på, og som for eksempel vurderer å aksjonere dersom en må kutte i lovpålagte oppgaver, slik som opplæringsloven. SV kan aldri godta at barn og unge skal fratas sin lovfestede rett til en fullverdig utdanning.