Permisjonsrettighetene i forbindelse med svangerskap og fødsel har et klart kjønnsperspektiv . Det ene er helseperspektivet, både for mor og barn, og det andre er å gi mødre sosial beskyttelse. Det er normalt å føde barn, men samtidig er det ikke til å komme bort fra at det også er en påkjenning. Den fysiske og psykiske helsetilstanden under svangerskapet og etter en fødsel er individuell, men det er en kjennsgjerning at sykdom og lidelser i forbindelse med kvinners reproduktivitet er en hovedårsak til at kvinner har høyere sykefravær enn menn. Plikten til å ta ut tre uker svangerskapspermisjon før beregnet nedkomst ble da også innført for å redusere et høyt sykefravær i forbindelse med graviditet.

Kvinner har således et særvern i lovgivningen, som ikke først og fremst handler om omsorgsansvaret. Det er derfor rimelig at behovet for et særskilt vern vektlegges ved en endring av reglene, slik at kvinne og kvinnehelseperspektivet ivaretas i tillegg til foreldrerettighetene.

ILO-konvensjonen om mødrevern gjelder beskyttelse av kvinner på grunn av den biologiske funksjonen som gjelder graviditet og fødsel, og er forbeholdt mødre. 6 uker permisjon etter fødselen er et minimum etter konvensjonen.

Den tiden som er forbeholdt mor av medisinske årsaker er tilsvarende den tiden som er forbeholdt far for å ivareta foreldreansvaret. Mens kvinnens fødselspermisjon går inn i den totale rammen kommer fars omsorgspermisjon i tillegg. Når fødselspermisjonene bringes inn i fordelingsregnestykket innebærer det at far i realiteten gis et fortrinn til å ivareta foreldreskapet, mens det for kvinner er helseperspektivet som skal ivaretas.

Selv om det i praksis er slik at mor tar ut hoveddelen av foreldrepermisjonen har endringene i lovverket på dette området begunstiget fedrene, mens rettigheten som er forbeholdt mor ikke er endret siden plikten til å avvikle 3 uker før fødselen ble innført .

Det er anerkjent at de vide permisjonsrettigheten i Norge er årsaken til at kombinasjonen høy yrkesaktivitet blant kvinner og høyt fødselstall er mulig. I tillegg ligger norske kvinner på verdenstoppen når det gjelder amming. Det er derfor viktig at kvinnen opplever seg ivaretatt i forbindelse med barnefødsler.

Rettigheter som er knyttet til amming har utgangspunkt i de behov mor og barn har for å kunne gjennomføre ammingen. I forbindelse med Likelønnskommisjonens forslag om tredeling oppstår det dermed et kryssende hensyn mellom de nasjonale anbefalingene om amming, og konsekvensene av fravær fra arbeidslivet og hensynet til farsrollen. Det er beklagelig om disse hensynene settes opp mot hverandre så det skapes normkonflikter i en av de viktigste fasene i livet.
Det er ikke urimelig at kvinnen har mulighet til sammenhengende å ta ut den delen av permisjonen som er forbeholdt henne i forbindelse med amming og restitusjon etter en fødsel. Dette er en fordel for mor og barn, men kommer også hele familien til gode.

Skal regelverket som regulerer foreldrerettighetene være likeverdig kan bestemmelsene ikke være kjønnsnøytrale, noe som også er i samsvar med det internasjonale regelverket som regulerer likestillingsspørsmål.
Likestilling vil ikke oppnås uten at også menns rolle tas med i betraktningen, men de utfordringene som likere fordeling av foreldrepermisjonen reiser løses ikke ved å se bort fra at likestilling først og fremst er et spørsmål om å bedre kvinners vilkår i samfunn og arbeidsliv.

Tatt i betraktning at flertallet av norske kvinner arbeider i kvinnedominerte yrker, som i stor grad er både fysisk og psykisk krevende, med liten grad av mulighet til å påvirke organiseringen av egen arbeidsdag vil forslag og betraktninger om tredeling forsterke forskjellene mellom de som har en fleksibel jobb med høy inntekt, og dermed mulighet til å tilpasse arbeid og omsorg, og de som arbeider i underordnede stillinger med få muligheter til fleksibilitet og manglende økonomiske forutsetninger for å kombinere arbeid og omsorg.

Denne forskjellen er allerede til stede med dagens ordning, hvor utdannelse, arbeid og inntekt er avgjørende for amming, permisjonsmønstret og fordelingen av permisjonen mellom mor og far. En ordning som ikke tar hensyn til at det i denne sammenhengen også er et klasseperspektiv, vil forsterke disse forskjellene.
Skal regelverket endres er det derfor naturlig og nødvendig at også kvinneperspektivet vurderes, og at den tid som er forbeholdt kvinner etter fødselen økes og holdes utenfor fordelingen av foreldrepermisjonen.