Fildeling er en fantastisk teknologi som allerede har revolusjonert musikkbransjen, og som kommer til å revolusjonere flere deler av kulturlivet. Mens artister før var avhengige av et stort og dyrt apparat for i det hele tatt å nå ut til folk, kan hvem som helst nå spille inn en låt hvor som helst, og uten å gå ut døra gjøre den tilgjengelig for hele verden. Fildelingsteknologien fungerer slik at byrden med å spre musikken fordeles på tusenvis, om ikke millioner av musikkinteresserte internettbrukere. På få sekunder kan mange hundre millioner lytte på, komentere og lese om musikken laget av en fersk og ukjent artist fra Norge. Prisen på denne teknologien: Ingenting.

Fram til nå har musikerne vært helt avhengige av plateselskaper for å få musikken innspilt, promotert og solgt. Til gjengjeld har plateselskapene blitt sittende på de fleste inntektene av platesalget og kontrollen over musikken. Derfor er fildeling ikke tillatt. Når du gir ut musikk på et plateselskap er det vanlig at det forvaltes gjennom TONO. I avtalen musikere signerer med TONO gir de fra seg alle nåværende og fremtidige rettigheter på musikken mot at TONO forvalter den komersielle bruken av musikken. Fildeling stanses og salget til privatpersoner har plateselskapene og butikkene full kontroll over.

Mens fildeling altså representerer en fantastisk mulighet for artistene, går teknologien på tvers av plateselskapenes interesser. Den gjør det mulig å dele musikk med millioner av andre, utenfor plateselskapenes kontroll. Nå går platebransjen, med interesseorganisasjonen IFPI i front, til angrep på grunnleggende rettigheter og friheter gjennom at de lanserer forslag som minner om sensur og overvåkning av internett, for å hindre at teknologien gjør plateselskapene overflødige. For musikerne har det lite å si, da det bare er de færreste som tjener noe særlig på platesalget.

Flere og flere musikere velger i dag å gi ut musikken sin selv, eller på såkalt ”etiske” plateselskaper som lisensierer musikken fritt og tjener penger gjennom reklamefinansiering og donasjoner. Slik skapes en ”kulturell almenning”, med digital kultur som privatpersoner får fri bruksrett på. Men fremdeles er mange artister avhengige av platebransjens budsjetter for å få spilt inn, og delvis for å få formidlet, musikken sin. Slik sett rammes også en del artister når disse budsjettene blir mindre ettersom platebransjens gammeldagse foretningsmodell gir mindre og mindre inntekter.

SV vil hjelpe norsk kulturliv å omstille seg for fremtiden. Derfor foreslår vi en årlig kulturpott på 50 millioner kroner over statsbudsjettet, en sum som kan økes eller minskes etter behov, som musikere og andre kunstnere som vil dele produktene sine digitalt kan få penger fra for å dekke produksjonsutgiftene sine. Til gjengjeld skal kunstnerne få lisensiere musikken sin med en lisens som som gjør den til en del av den kulturelle almenningen. Creative Commons er et eksempel på en lisens som er juridisk gjeldende i Norge og 50 andre land allerede. Artisten kan velge hvilke rettigheter hun vil beholde og hvilke friheter hun vil gi verket. Felles for alle lisensene er at alle tillater privat lytting, kopiering og deling av musikken. Artistene får beholde rettighetene til kommersiell bruk, slik at ingen andre kan tjene penger på deres åndsverk, mens den kulturelle allmenningen vokser.

SV vil med dette gi fri musikk til folket, sikre artistene innspillingsbudsjetter i en økonomisk usikker tid, gi artistene full kontroll over deres kommersielle rettigheter, løse fildelingsproblematikken og med dette bringe kulturen inn i det 21. århundret med alle dets teknologiske muligheter!