Og dermed er det 30 år siden partiet Sosialistisk Venstreparti ble dannet. Mange lurer fortsatt på hvorfor det heter Venstreparti. Finnes det sosialistiske høyrepartier? Det gjør det nok ikke. Men grunnen til det merkelige navnet er todelt. Sosialistisk Valgforbund ble hetende SV. Og SV ville vi beholde, så derfor ble det Sosialistisk Venstreparti. Dessuten var det vel noen som kastet et blikk på Arbeiderpartiet og gjerne ville markere seg i forhold til dem.

I 30 år har vi levd i spenningen mellom den løpende hverdagspolitikken og visjonen om et sosialistisk samfunn. Blandingsforholdet mellom visjon og hverdag har variert. Noen ganger har evnen til å tilpasse seg vært større enn motet til å utfordre. Noen trives i motvind. Andre er best i maksvær. Sammen har vi blitt 30 år. Hele veien har Norge hatt godt av oss. Norge har fortsatt godt av oss. Og bedre skal det bli. Men la meg fortelle om hvordan det hele startet.

Ett parti

Jeg tror det er kynikeren Rigault i Nordahl Griegs Nederlaget som litt dramatisk sier: ”Alt nytt fødes i blod”. Nå gikk det riktignok hardt for seg da SV ble skapt. Ikke minst før vi kom ordentlig i gang. Men fullt så voldsomt som under Paris-kommunen var det tross alt ikke, selv om det ble født mangt et uvennskap da forhandlingene stod på som verst. Men vi visste at vi skapte noe nytt, stort og viktig. Derfor holdt vi ut. Uten denne vissheten hadde nok selv mindre sarte sjeler enn meg meldt avbud til de fleste forhandlingsmøtene.

SV sprang ut av Folkebevegelsen mot EEC. Vi vant folkeavstemninga i 1972. Kampen mot norsk medlemskap hadde skapt et sterkt fellesskap på venstresida. Gamle motsetninger virket mindre viktige, særlig for yngre folk som hadde vært med å vinne den 25. september 1972. Tanken om å opptre samlet også etter seieren oppstod flere steder. SF var det største partiet. De hadde nesten 4000 medlemmer. Småtteri sammenliknet med Folkebevegelsen, men likevel den største organisasjonen på venstresida. I SF var det nok mange som mente at det var liten grunn til samarbeid med alle andre grupper. Alle kunne heller melde seg inn i SF. Men det syntes ikke alle de andre.

I Arbeiderpartiet var det voldsomme konflikter om EU-spørsmålet eller EEC som det hette den gangen. AIK (Arbeiderbevegelsen Informasjonskomité mot EEC) var en organisert fraksjon innenfor Arbeiderpartiet. Rett etter folkeavstemninga startet diskusjonen om de skulle bryte med moderpartiet. Einar Førde, Torbjørn Berntsen, Berit Aas, Ragnar Kalheim og Trygve Bull var sentrale folk i denne gruppen. Førde og Berntsen og mange med dem gikk tilbake til ”moderpartiet”.
Norges Kommunistiske Parti hadde alltid ønsket bred front og mye samarbeid på NKPs premisser. Men Norges Kommunistiske Parti var fra evighet av, så her var det bare snakk om samarbeid og ikke sammenslåing.

Folkebevegelsens faglige utvalg med Ragnar Kalheim i spissen var et viktig miljø i samlingsprosessen. Fram til han døde i 1974, var Kalheim den personen i Valgforbundet med størst politisk autoritet. Folkebevegelsens faglige utvalg satt med kontakter inn i store deler av fagbevegelsen.

På utsida av disse grupperingene var det mange mindre miljøer; økososialister; tidsskriftredaksjoner, kristensosialister og feminister, politiske arbeidsgrupper av ymse substans samt en vrimmel av entusiastisk ungdom som ikke visste hvor de skulle gå for å arbeide politisk etter seieren ved folkeavstemninga. Bare på ett punkt var det full enighet om organisatoriske ønsker og mål. Ingen ville ha noe å gjøre med SUF(m-l) eller dets tilhørende tvilsomheter.

Etter hvert falt brikkene på plass. Det ble fire parter som gikk sammen i Sosialistisk Valgforbund. Og partene var:

• Sosialistisk Folkeparti
• Demokratiske Sosialister(AIK)
• Norges Kommunistiske Parti
• Uavhengige Sosialister.

Det var nokså tilfeldig hvem som hørte til hvor, rent bortsett fra at de som hadde gamle medlemskap i SF eller NKP beholdt sine. Mange små grupper sendte sine inn i hver av de fire gruppene og fortsatte å holde sine egne møter. Dessuten var det ikke til å komme fra at uenigheten (mer sjelden var det snakk om enighet) gikk tvers gjennom alle fire gruppene. Som en skjønner var det kompliserte saker. Men for å gjøre det hele litt tydeligere: Det var kristensosialister i alle grupper unntatt i NKP. Økososialister fant også plass hos de fleste. Leninister var det dessverre over alt - særlig blant de uavhengige sosialistene. Merkverdig, spør du meg. Og feminister av nytt og gammelt slag var det også over alt. Marxismen-feminismen stod langt sterkere enn marxismen-leninismen, selv om de siste opptrådte med langt mer destruktiv konsekvens enn de første.

Stortingsvalget 1973

Først gjaldt det stortingsvalget i 1973. Sosialistisk Valgforbund ble dannet. Vi hadde kjempet oss fram til en politisk plattform og på snedig vis var man også blitt enige om målet; nemlig ett nytt parti til venstre for DNA. Målet var å bli Det Nye og Moderne Arbeiderpartiet. Intet mindre. Vi var beredt. Det var bare nominasjonene som gjenstod, så var vi klare for stortingsvalget.

Den gang holdt SF til i det som i dag heter Humanismens Hus i St. Olavs gt. 27. Her møttes forhandlingsdelegasjonene fra de fire parter klokka 06.30 om morgenen. Slik måtte det være ettersom de fleste hadde vanlige jobber å passe.

St. Olavs gate 27 var opprinnelig familien Nordraaks bolig. For alt jeg vet, ble ”Ja, vi elsker” komponert i dette huset. Senere ble det stortingshotell. Johan Sverdrup fraksjonerte med bondeopposisjonen i de samme lokalene. Deretter ble det vanlig hotell. Trotskij bodde her på sin flukt fra stalinister og leninister. Våre morgenmøter begynte derfor gjerne med at Trygve Bull ga en frodig forelesning knyttet til husets historie. Men dermed var den del av morgenstunden som hadde gull i munnen, over. Resten var harde og høyrøstede, men stort sett ublodige forhandlinger. SF hadde allerede nominert i alle fylker. Nå skulle nominasjonene gjøres om igjen. Hver av de fire partene skulle ha sentrale plasser på listene. Den nye stortingsgruppa måtte gjenspeile bredden i Valgforbundet, sa alle. Men det de fleste var opptatt av, var sin egen organisasjons plass på listene.

Vanskeligst var det å finne plass for NKP. De stilte ufravikelig krav om to sikre førsteplasser. Det gikk noenlunde greitt i Hedemark. Arne Nygaardsmoen som var nominert som første mann fra SF, trakk seg uten bråk. Hedemark var NKPs fylke fra gammelt av. Og NKPs formann Reidar Larsen ble nominert og seinere valgt. Men å finne et fylke nummer to, var nesten umulig. Ingen ville ha en moskvakommunist først i sitt fylke. Alle anbefalte nabofylket. Hjemme ved mitt eget middagsbord luftet jeg problemet. Hva i all verden skulle vi gjøre? Hvis ikke NKP fikk to fylker, så brøt de ut av Valgforbundet. Og da ville de få følge av mange med tilknytning til fagbevegelsen. Min den gang 14-årige sønn foreslo at jeg kunne tilby dem Jemtland og Herjedalen. Da jeg neste morgen prøvde å løse opp stemningen ved å lansere forslaget til min sønn, brøt helvete løs. Man kunne spøke med alt her i verden, men ikke med NKP.

NKP fikk til slutt førsteplassen i Nord-Trøndelag, en såkalt usikker plass. Men det hele gikk i orden først etter en nesten blodig batalje på SFs fylkesårsmøte på Verdal Hotell. Jeg var den utsendte som skulle påføre Nord-Trøndelag SF en ny førstekandidat fra NKP. Slike møter virker aldri befordrende på den politiske rekrutteringen.

Til slutt kom Stortingsvalget. Vi vant og fikk 11,2 prosent og 16 mandater. 11. september 1973 var også dagen da Allende ble myrdet av CIA og chilenske fascister. Det dempet gleden ved seieren. Solidaritet med Chile var viktig for alle som hadde sluttet opp om Sosialistisk Valgforbund. Av de 16 som ble valgt var 9 fra SF, 6 fra AIK og 1 fra NKP. De uavhengige fikk ingen og hadde heller ikke krevd noe som helst. De bidro i stedet aktivt til selve samlingsprosessen.

Etter valget senket det seg en kort stund noe som liknet ro over Valgforbundet. Vi økte på meningsmålingene og vi nærmet oss 15 prosent. Oss i mellom var det forsiktig snakk om hvor store vi måtte bli for å kreve plass i regjeringen. Men ingen snakket høyt om det. Jeg husker at noen mente vi måtte ha 20 prosent. Jeg nøyde meg med 15 prosent. Men ingen var i tvil om at vi ville bli størst en dag.

Vinteren 1974 startet selve samlingsprosessen. Det skulle lages prinsipprogram og arbeidsprogram og det nye partiet skulle ha vedtekter. Det ble nedsatt en vrimmel av utvalg. Dessuten hadde Valgforbundet sine egne organer med landsstyre og hovedstyre, samtidig som de gamle partiene også fortsatte med sine landsstyrer og sentralstyrer. Dessuten fantes ungdomsorganisasjoner, samt kvinnegrupper og åpne og lukkede fraksjoner. Det var en stor tid for alle som satte pris på politiske møter.

Ved alle møter hadde vi pressen på gangen. Det var alltid noen fra alle parter som var beredt til å uttale seg om sine egne absolutte krav og om urimeligheten i de krav som andre stilte. Og minst en gang i uka kom NRKs hedersmann Herbjørn Sørebø med kamera og mikrofon og forlangte at jeg skulle mene noe om NKPs ufravikelige krav om at marxismen-leninismen skulle inn i prinsipprogrammet.

Samlingskongressen

Til slutt ble det samlingskongress og nytt parti i Folket Hus i Trondheim. Mer enn halvparten av NKP fulgte budet fra Moskva om at et kommunistparti ikke kunne nedlegges. De forlot derfor SV da vi gikk over fra valgforbund til parti. Få gråt ved den avskjeden.

Norge hadde fått en nytt sosialistisk parti. Medlemstallet var allerede godt over 10.000. Ekstravognene på nattoget fra Trondheim for oss som skulle sørover etter samlingskongressen, var fylt med jubel og allsang. Sovekupeene ble lite benyttet. Vi var uovervinnelige. Ingen var i tvil om at vi hadde tatt et langt skritt i retning av et sosialistisk Norge. Og få uker etterpå tapte USA Vietnam-krigen.

Og nå er det altså gått 30 år, 30 år med mer hardt arbeid enn jubel. Det er rart å se tilbake. Det er fint å ha vært med hele veien.

Den første smellen kom forresten allerede ved kommunestyrevalget høsten 1975. Vi fikk ikke mer enn 5,6 prosent. Det interne spetaklet hadde skremt mange. Dessuten hadde Arbeiderpartiet under Reiulf Steen tatt et dugelig skritt til venstre.

Fra første dag sloss partiet for barn og unges rettigheter. Og ingen var i tvil om hvilket parti som frontet de viktige kvinnepolitiske spørsmålene.
Bravoulykka våren 1977 ga oss rett når det gjaldt faren ved oljeproduksjon i Nordsjøen. Økologiske problemstillinger kom på den politiske dagsorden. Men velgerne belønnet oss ikke i første omgang.

Loran C og katastrofevalg

Da det stundet til stortingsvalg i l977, slo vi til igjen. Da kom Loran C-saken. Vi avdekket at Norge hadde samarbeidet med USA og bygd ut et navigasjonssystem som USAs atomubåter skulle benytte. Saken var aldri behandlet på ordentlig vis. Og myndighetene blånektet for at det hele var slik som vi sa.

I stedet ble det stor sak og trussel om riksrett fordi vi hadde røpet statshemmeligheter. Medlemmene i partiet var entusiastiske. Alle stod på. Nå kunne alle se hvordan norsk sikkerhetspolitikk ble styrt fra Washington. Men velgerne ville ikke vite hva som sant var. Vi spredte angst og uro og ble straffet fordi vi sa sannheten. Det ble 4,2 prosent.

Gruppa på 16 ble redusert til to.

Men da viste partiet sin storhet. Ingen av de nye medlemmene flyktet. Hanna Kvanmo og jeg selv følte sterkt at vi hadde medlemmene i ryggen. Vi møtte ros og konstruktiv kritikk når vi reiste rundt i organisasjonen. Alle brettet om ermene og sloss videre. Partiet arbeidet godt. Berge Furre var partileder. Vi reiste viktige diskusjoner. Rune Slagstad holdt sitt innlegg om Sosialisme på norsk på landsmøtet i 1979.

Vi utviklet en ny forsvars- og sikkerhetspolitikk og partiet ble mer og mer profilert mot distriktspolitikk, miljø og barn og unge. Hanna Kvanmo ble den ubestridte lederskikkelsen på venstresida i norsk politikk. Etter hvert ble hun til og med landets mest populære politiker gjennom sin ekte folkelighet og sin kompromissløse kamp for vanlige folks hverdagsproblemer. Hun var stor. Også for oss som hadde henne som sjef.

Som enkeltsak var Alta-saken stor og tydelig. Den bekreftet SV som miljøparti og brakte en ny generasjon av ungdommer inn i politikken.

Miljø og EU

Tsjernobylulykken i april 1986 gjorde miljøproblemene til politiske hovedspørsmål. Vi hadde hatt jevn vekst ved alle valg fra og med 1979. Stortingsvalget i 1989 ble et miljøvalg. Det ble 10,1 prosent og 17 mandater.

Senterpartiet stakk av med gevinsten når det gjaldt mobiliseringen rundt folkeavstemninga i 1994. Vi kavet litt som parti. Men derfor er det ingen grunn til å glemme det viktigste, vi vant folkeavstemninga. SVs medlemmer ble i stor grad stammen i den organisasjonen som Nei til EU bygde opp. Uten SV hadde Norge i dag vært medlemmer av EU.

Veien framover

Rundt århundreskiftet gjenvant partiet selvtillit. Vi begynte å merke reaksjon på nyliberalismen. USAs rolle i verden ble mer og mer truende også for USAs gamle venner. Kristin Halvorsens tid var kommet. Massemønstringa mot Irak-krigen er den største politiske demonstrasjon vi har hatt her i landet.

”Ei ny tid er i emning”, sang vi på nattoget hjem fra Samlingskongressen i Trondheim. I dag kan vi synge med enda større tro og selvtillit.

Altfor mange mener at det ikke ble så mange seire i løpet av 30 år. Å jo da, vi har vunnet mye. Men det aller viktigste er den politiske formuen som er bygd opp. Vi har stor troverdighet når det gjelder fordeling, skole, miljø, fred og sikkerhet. Vi har gjennom 30 år bygd opp et troverdighetsfond som vi kan trekke på når vi nå skal gå videre.

Til slutt en formaning: Et fond skal ikke bare gi avkastning. Det skal også vedlikeholdes. Det gjelder også politiske troverdighetsfond.

Artikkelen ble først publisert i SVs medlemsavis Venstre om nr 2/05 i anledning SVs 30-årsjubileum 16. mars 2005.