- Fortell litt om deg selv, utdannelse og tillitsverv i SV før og nå.
- Jeg er 63 år. Tok magistergrad i statsvitenskap med sosiologi og historie i 1968. Arbeider nå med undervisning, etterutdanning av lærere, forskning og skriving ved Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Oslo. Jeg er for tiden stortingsvalgt SV-representant i Norsk kulturråd, medlem av partiets kulturpolitiske utvalg, leder av driftsstyret ved Oslo katedralskole og varamedlem i et bydelsutvalg på Nordstrand i Oslo.

Jeg var SV-leder fra 1983-87, stortingsrepresentant fra Oslo 1985-93. Den første perioden medlem av Utenrikskomiteen, den neste leder for utdannings- og kulturkomiteen. Hadde tidligere bl.a. vært leder i SFs ungdomsorganisasjon, leder i Oslo SF, leder i Grorud SV, bystyremedlem i Oslo og medlem av partiets utenrikspolitiske utvalg.

- Hva var dine viktigste politiske saker som leder.
- Svært mange. Men den gangen var vel både jeg, og store deler av SV, særlig engasjert i utenrikspolitikk. I nær kontakt med freds- og solidaritetsbevegelser arbeidet vi for en alternativ alliansefri sikkerhetspolitikk, løsrevet fra NATOs framskutte atomstrategi; støttet liberale og demokratiske krefter i Øst-Europa, i og utenfor kommunistpartiene, som ønsket kontakt med venstresosialister i Vest-Europa; arbeidet for en mer rettferdig global handelspolitikk og økt norsk bistand til progressive u-land. Geografisk var det utenrikspolitiske engasjementet bl.a. knyttet til kravet om norsk og internasjonal boikott av apartheidregimet i Sør-Afrika og støtte til ANC; støtte til palestinernes rettmessige krav om egen stat; motstand mot Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan; støtte til sosiale og demokratiske frigjøringsbevegelser og regimer i Latin-Amerika som gang på gang hadde møtt USAs økonomiske utbytting og militære innblanding.

Men viktige innenrikspolitiske saker sto også i kø. I midten av 1980-åra var det stor arbeidsledighet. Kampen for en aktiv offentlig sysselsettingspolitikk var viktig. Vi ville koble køen av arbeidsledige til køen av udekkete behov i samfunnet. Distriktspolitikken ble dermed sentral, med oppbygging av lokal kompetanse og demokratisk styring av kapitalen til beste for hele landet. En rekke reformer i den økonomiske politikken var aktuelle: Mer offentlig styring av kapitalstrømmene, gunstigere skatte- og avgiftspolitikk for arbeidsintensive bedrifter i distriktene, sterkere innsats i forskning og utvikling som kunne bidra til å videreforedle norske råvarer på norske arbeidsplasser. Men mange av sakene var konfliktfylte, også innad i SV. Særlig konfliktfylt var en del lokale motsetninger mellom arbeidsplasser i forurensende industri og natur- og miljøvernhensyn – en motsetning vi kjenner igjen i dagens debatt om gasskraftverk og CO2-utslipp.

Kvinnepolitikken sto sterkt i SV i 1980-åra. Vi kjempet for 6-timersdag, for mer rettferdige lønns- og arbeidsforhold for kvinner, for kjønnskvotering i offentlige verv m.m. Ellers var det en rekke saker, fortsatt svært aktuelle, som stadig sto på sakslistene: Styrking av kollektivtransporten og restriksjoner overfor en forurensende privatbilisme; utbygging av flere og billigere barnehager; en skolepolitikk som ga ressurser og faglig rom for elevenes skapende evner og tilpasset opplæring; en mer aktiv kulturpolitikk, ikke minst overfor barn og unge med bl.a. utbygging av musikk- og kulturskolene; en politikk overfor pleietrengende mennesker som ga reell valgfrihet mellom å motta hjemmehjelp/hjemmesykepleie og få institusjonsplass.

Når jeg nevner så mange og ulike saker, henger det nok sammen med at jeg aldri var – og er fortsatt ikke – en typisk ”en- eller få-sak”- politiker. Jeg innså, og innser, at det overfor media i en valgkamp kan være nyttig med få og sterkt prioriterte saker, eventuelt knyttet til svært få og prioriterte målgrupper. Men jeg synes ofte SV har overdrevet dette medie- og valgkamphensynet. Det har ført til at viktige politikkområder er blitt forsømt i lange perioder.

- SV var fundert på en utenrikspolitisk opposisjon. Når og hvorfor begynte fordelingspolitikken å gjøre seg gjeldene?
- SV var ikke ensidig fundert på en utenrikspolitisk opposisjon. Det er riktig at kampen mot Norges plass i NATOs framskutte atomvåpenstrategi, kampen mot EU-medlemskap og for en mer støttende norsk politikk overfor frigjøringsbevegelser og progressive u-land var svært viktig for mange SV-ere. Men mange hadde også sitt sterkeste engasjement i miljøpolitikk eller likestillingspolitikken. Og partiet var jo sosialistisk: Det innebar da som nå at demokratisk kontroll over kommandopostene i økonomien og en rettferdig fordeling av goder og byrder var helt sentralt.

- Åttitallet var kanskje den mest sementerende perioden for SV som et parti for fotformsko, 2cv og rødvin. Fortsatt er slagordet ”del godene” det flest forbinder med SV. Hva er din forklaring på det?
- Dette er langt på vei stereotyper og myter, men ikke bare det. Fotformsko likte mange av oss: De var lette og sunne for føttene. Nå går jo stadig flere i slike, joggesko er fotformsko. 2CV kjente jeg nesten ingen som hadde. Men bilmerket er vel et slags symbol for at mange SV-ere ikke ville bruke så mange penger på bil og hadde sterke miljøinnvendinger mot en tiltakende privatbilisme. Det var og er bra! Ost og rødvin likte mange av oss. I moderate mengder var og er det både sunt og hyggelig.

Mange knytter nok slagordet ”del godene” til SV. Hvorfor? Det var et godt slagord. Det traff ømme punkter i det såkalte velferds-Norge. Det hadde brodd mot høyrevridd borgerlig politikk og Aps mange reformer som bidro til ”forskjells-Norge”.

- Hvordan ble slagordet ”Del godene” til?
- Jeg husker ikke hvem som fant på akkurat de ordene. Men jeg husker flere møter der vi drøftet ulike alternativer slagord som kunne treffe verdier og interesser som handlet om likeverd, rettferdighet og fordeling. Jeg husker også at noen i ledelsen mente at slagordet ”del godene” var litt for søtt og sosialdemokratisk. Det var for kortsiktig, det var for snilt, det var ikke konflikt- og maktorientert nok.

- Hva var den viktigste utviklingen i SVs politikk mens du var leder?
Blant de viktigste utviklingstrekkene vil jeg nevne disse fire:

1. Videreutvikling av SV fra et overveiende protestparti til et parti som var villig til å delta i utøvende styringsorganer i kommunene og på riksplanet. På flere landsmøter ble det gjort vedtak som åpnet for regjeringsdeltakelse – med bare hvis partiet ble betydelig større, hvis regjeringsdeltakelse var et viktig ønske eller krav fra fagbevegelsen og hvis Aps venstrefløy ble styrket.
2. Videreutvikling av SV til et rød-grønt parti der miljøpolitikken ble stadig viktigere. Dette var dels konfliktfylt i forhold til enkelte industripolitiske interesser som sto sterkt i partiets faglige utvalg og i forhold til mange SV-lag i typiske eller ensidige industrikommuner.
3. Videreutvikling av SV som det fremste kvinnepolitiske partiet. Utover på 1980-tallet fikk partiet stadig mer troverdighet som likestillings- og kvinnefrigjøringspartiet. Våre kvinnepolitisk utvalg gjorde en kjempejobb som ble fulgt opp i en rekke vedtak av landsstyre- og landsmøter. Våre initiativ for kjønnskvotering, kvinnearbeidsplasser, 6-timersdag m.m. påvirket og stimulerte utvilsomt kvinnekampen i andre partier og i fagbevegelsen.
4. Videreutvikling av SV som et kulturparti som tok på alvor våre politiske interesser og verdier også i det indre partilivet. Vi framsto på mange måter som en kollektiv ledelse overfor massemedia, uten en dominerende partileder. Vi videreutviklet Sosialistisk Opplysningsråd til et spill levende og aktivt kulturmiljø. Vi satset i valgkampene på bl.a. musikk og gateteater, vi la stor vekt på kulturinnslag på partitilstelninger for å få fram skapende, samarbeidende verdier i samværet. Noen syntes nok dette ble litt for musisk og emosjonelt. For meg og mange andre var det viktig og riktig.

- Hvordan kom du inn i SV?
- Jeg ble med i Sosialistisk Folkeparti (SF) da det startet i 1961. Da SF ble utvidet til SV i 1973-75 ønsket jeg å fortsette i et demokratisk venstresosialistisk parti som i utenrikspolitikken prioriterte en aktiv alliansefri fredspolitikk og global solidaritet.

- Hvorfor ville du bli leder av SV og hvordan skjedde det?
- Jeg husker jeg ble spurt av Hanna Kvanmo etter et SV-møte i Oslo om jeg kunne tenke meg å bli ny partileder. Jeg tenkte meg om noen uker, rådførte meg med familien, og svarte deretter ja da jeg fikk en formell henvendelse fra valgkomiteen. Hvorfor jeg svarte ja? Flere grunner til det. Jeg fikk mange oppfordringer og støtte fra folk som visste at jeg var aktuell. Jeg hadde i over tjue år vært aktiv i SF/SV og hadde tidligere hatt både sentrale og lokale tillitsverv som gjorde at jeg kjente partiets politikk og organisasjon relativt bra. Jeg hadde en utdanning og en yrkesbakgrunn i samfunnsfag og politikk som gjorde at jeg hadde brede kunnskaper om norsk samfunnsliv og internasjonale forhold. Dessuten visste jeg at det ville bli både spennende, svært utfordrende og lærerikt å være SV-leder.

- Hvordan vil du beskrive din forgjenger Berge Furre?
- Berge var og er på mange måter en ener. Svært kunnskapsrik, svært grundig og seriøs i alt han gjør, svært ryddig organisatorisk, svært klok og åpen i refleksjoner, kritisk til tabloid døgnfluepolitikk.. Det var en kjempeutfordring å bli SV-leder etter ham.

- …og din etterkommer Erik Solheim?
- Erik var en svært dyktig og grundig mediebevisst SV-leder. Han var opptatt av fornyelse, av synlighet og sterk prioritering. Han gjorde en kjempejobb for å markere SV som et rød-grønt parti.

- og Hanna Kvanmo?
- Hanna var en jordnær, folkelig og svært populær politiker, langt utover SVs rekker. Hennes evne til å snakke inderlig og troverdig om politikk i hverdagen var enorm. Hennes evne til å karakterisere motstandere og deres argumenter var svært skadelig – for dem.

- Hva er de viktigste utfordringene for SV framover?
- Jeg skal nevne to: For det første er det generelt viktig å stå enda klarere fram ideologisk: SV skal forene sosialistiske, demokratiske, liberale og miljøpolitiske verdier og interesser. Den daglige sakspolitikk må knyttes til dette brede og sammenhengende grunnlaget. Og partiets indre liv må avspeile og forsterke det. – For det andre må utviklingen i retning av et resultatorientert parti fortsette. Vi skal fortsatt være opposisjonelle mot maktmisbruk, kapitalkonsentrasjon og urettferdighet, mot uverdig behandling av samfunnets underpriviligerte, mot forurensning av vårt livsmiljø. Men vi skal nettopp derfor søke arbeidsdyktige flertall i striden for våre verdier og interesser. Kampen for å delta i utøvende styring i kommuner og på landsplan er derfor viktig. Et rød-grønt regjeringsalternativ er derfor viktig. Vi risikerer mye ved å delta. Vi risikerer verre ting ved ikke å delta: Bekrefte manges bilde av SV som et parti som gjennom tretti år har ment mye bra – men fått til svært lite.

Artikkelen ble først publisert i SVs medlemsavis Venstre om nr 2/05 i anledning SVs 30-årsjubileum 16. mars 2005.