- I partiet hadde vi den gang et kvinnepolitisk utvalg som jeg ledet. Vi hadde ukentlige møter og gikk hver uke igjennom alle aktuelle saker på Stortinget. I de tre første årene etter brakvalget i 1973 da vi feide inn med 16 stortingsrepresentanter, sjekket vi om kvinneperspektivet var med i alle dissensene som SVs representanter skrev. Det siste året gjorde vi det ikke. Da glømte mennene kvinneperspektivet i sakene. Det jeg lærte av dette er at det er ingen kvinnepolitikk i mannfolkenes hoder dersom man ikke passer på hele tida. Men det er noen unntak. Blant dem var Otto Hauglin, forteller Berit Ås.

Hver fjortende dag sendt kvinnepolitisk utvalg ut en kvinnepolitisk bulletin. Den gikk til de kvinnepolitiske kontaktene i fylkene og lokallagene. Hun henter fram ”Rapport 76/77: Arbeidet i Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe 1976/77” På siden 9 finner vi stikkordet kvinnepolitikk med en halv side med henvisninger til aktuelle saker hvor kvinnepolitikken var tatt inn. Henvisningene til kvinnepolitikk er like mange i stortingsgruppas rapport fra arbeidet i 1975.

- Når en samfunnsgruppe har oppnådd mer makt, slår storsamfunnet alltid tilbake. Det skjedde også med kvinnebevegelsen. Den livlige organisasjonsfloraen med hektisk aktivitet visnet sakte bort i siste halvdel av syttiårene. På åttitallet fikk vi høre at nå var alt i orden, likestillinga var her og det var opp til den enkelte å ordne seg. Den myte slo også inn i SV, sier Ås.

- I begynnelsen var det en selvfølge at vi skulle ha kvinnepolitisk sekretær. Før landsmøtet på Hamar først på åttitallet hadde landsstyret funnnet ut at det ikke lenger var nødvendig. Anne Marie Berg ble den første kvinnepolitiske sekretæren i SV. Hun gjorde en glimrende jobb. Andre var NKPs tidligere nestleder, Marit Landsmenn Berntsen, en annen var Eva Heir, som kom fra SF. Begge var velig dyktige, forteller Ås,

- I 1976 så jeg at det begynte å gå dårlig med kvinnepolitikken. Plutselig manglet kvinneperspektivet i SVs standpunkt. Den kvinnepolitiske forståelsen var ikke lenger på samme måte til stede, minnes Ås.

Kvinnepolitisk aksjon foran stortingsvalget 1977

- I 1976 lagte vi en tverrpolitisk kvinneaksjon. Vi mobiliserte 320 kvinner på vers av alle partiskiller. Det var kvinner som så at kvinner var iferd med å komme i bakevja. Eva Kolstad fra Venstre, Mari Borgen Refsum som den gang var Høyredame. En gruppe het Kvinner og politikk, en annen Kvinner og energi, en tredje Kvinner og filosoifi med flere, forteller Ås. Tilsammen ble tredve grupper dannet av kvinner som stort sett satte sin søstersolidaritet foran sin partilojalitet.

Hver gruppe ble laget etter et cellesystem. Vi hadde tre ledere i hver gruppe, en fra sosialistisk side, en fra borgelig og en som ikke nødvendigvis var partipolitisk aktiv. Vi måtte ha en som kunne veldig mye om dette som for eksempel kvinner og utdanning. Vi måtte ha noen som var utøvere som lærere og lektorer. Og vi måtte ha noen som var brukere som studenter og elever. Hver gruppe hadde en tilsvarende organisering.

Det var bare topplederne i nettverket som visste om alle gruppene. Nettverket ble holdt strengt hemmelig. Alle i nettverket måtte tilslutte seg tre krav:

• 50 prosent kvinneandel i alle beslutningsfattende organer i Norge.
• Alle skal få en minimumsutdannelse på ungdomsskolenivå. Også voksne skulle få det.
• Norge er så rikt at ikke ett menneske skal være økonomisk avhengig av et annet.

For øvrig kunne hver gruppe mene hva de ville innenfor sine fagområder. Tidligere KrF-statsråd Bergfrid Fjose var for eksempel en av de tre lederne i kvinner og kirke-gruppa.

- Vi oppnevnte et stråstyre som gikk ut i offentligheten med gruppenes krav. Det var forfatteren Ebba Hafslund, kunstneren May Bente Bonnevie, Brita Westergård fra Husmorlaget, Aslaug Groven Mikkalsen og filosofen Nina Karin Monsen. Hun trakk seg seinere fordi hun mente det var et SV-opplegg, forteller Ås.

Et av de viktigste kravene var et forslag om å endre grunnloven slik at kvinner og menn skulle bli representativt representert på Stortinget. Forslaget ble behandlet i perioden 1977-81 og fikk bare SVs to stemmer.

Født i snøvær

Ingen regnet med at Berit Ås skulle bli SVs første partileder da de reiste til SVs samlingskongress i Trondheim for 30 år siden. Heller ikke Berit Ås.

- De nattlige møtene på samlingskongressen dreide seg om det var Berge Furre eller Roald Halvorsen som skulle bli partileder. Men fløyene kom ikke fram til noen enighet. Etter endeløse nattlige møter, pekte noen på meg. Jeg ble kompromisset og regnet selv med at jeg ville være partileder bare inntil en av de to overtok. Etter kongressen gikk vi i fakkeltog i snøværet, og jeg holdt tale på torvet i Trondheim.

Det var gått to år siden Ragnar Kalheim ringte henne klokken åtte første påskedags morgen og ville ha henne som leder for en gruppe EF-motstandere som ville bryte med Arbeiderpartiet og danne et nytt parti. Hun fikk en times betenkningstid.

- Disse mannfolkene jeg møtte første påskedag i 1973 sa at vi skulle bygge det nye arbeiderpartiet. Det trodde jeg ikke noe på. Men jeg hadde nettopp meldt med ut av Ap og hadde ingen ting å tape. Så jeg begikk nok mitt livs største hvite løgn da jeg begeistret sa at det skal vi sannelig få til, humrer hun. Men det var jo ingen vits i å bygge et nytt lite parti. Fra før hadde vi SF, NKP og AKP. Vi trengte ikke enda ett. Det vi trengte var en sosialistisk valgallianse.
- To år seinere stod jeg på torvet i Trondheim i snøvær foran dem som hadde valgt meg til Sosialistisk Venstrepartis første leder. Bak oss hadde vi mer enn 10.000 medlemmer. Det var ikke til å tro.

Allerede i 1976 ble Berge Furre valgt til partileder, og Berit Ås ble kvinnepolisk nestleder. Det var hun i to år før hun forsvant ut av partiledelsen. Også i 1977 stod hun på andreplass i Oslo, men da fikk SV bare en stortingsrepresentant fra Oslo, og hun ble Stein Ørnhøis vararepresentant.

Artikkelen ble først publisert i SVs medlemsavis Venstre om nr 2/05 i anledning SVs 30-årsjubileum 16. mars 2005.