Roald Halvorsen (91) fikk ja på begge sine spørsmål, dermed var avgjørelsen tatt. Han sa opp disponentjobben i Indremisjonens trykkeri, og begynte arbeidet med å omforme det nystartede Sosialistisk Valgforbund til det som tre år senere skulle bli partiet Sosialistisk Venstreparti.

- I 1972 måtte EF-avstemningen få følger i det politiske liv. Venstresidas nei-folk møttes og dannet Sosialistisk Valgforbund. Initiativet kom fra det faglige utvalget i Nei til EF, med Ragnar Kalheim i spissen. Valgsamarbeidet i 1973 endte med 16 representanter på Stortinget for denne nyskapningen i norsk politikk. Det var aldri tvil i min sjel om at vi måtte ha som mål å bli et nytt parti. Innenfor valgforbundet hadde vi to partier – SF og NKP, ett halvveis parti – AIK-utbryterne fra Arbeiderpartiet – resten var partiløse.

Engasjement i fagbevegelsen

Roald Halvorsen tilhørte de partiløse i valgforbundet. Etter at han sammen med Peder Furubotn ble ekskludert fra NKP i november1949, ble fagbevegelsen hans engasjement. I 1963 ble han valgt til formann i Norsk Typografforbund, og i 1967 ble han den første formannen i det nye Norsk Grafisk Forbund.

- Arbeiderpartiets rolle i etterkrigsårene opplevde jeg og mange andre som et stort svik. Sosialistisk Folkeparti var heller ikke noe alternativ da partiet ble dannet i 1961, selv om jeg syntes at Finn Gustavsen var en fremragende stortingsmann og en dyktig redaktør av avisa Orientering. Finn var også en real mann. Han sa alltid at det var allright med kommunister – bare han slapp å ha dem i stua si. Jeg må vel innrømme at jeg også har brukt dette uttrykket om visse andre.

- Jeg husker at Finn en gang spurte om å få lage et intervju med meg. Ett av spørsmålene hans dreide seg om hva jeg syntes om SF. Jeg svarte at jeg syntes det var et overflødig parti – vi hadde partier nok. Jeg mente at SF-erne heller burde ha fortsatt i Arbeiderpartiet, for å få det tilbake på rett spor. Finn spurte meg etter intervjuet om jeg kunne gå med på å sløyfe hans spørsmål og mitt svar på dette punktet. Da svarte jeg at han like godt kunne droppe hele intervjuet. Intervjuet ble trykket i sin helhet. I ettertid har jeg for øvrig angret på mine uttalelser om SF den gangen. Det var behov for dette partiet.

Den vanskelige samlingsprosessen

Seiersrusen etter valget i 1973 avtok gradvis gjennom det vanskelige arbeidet med å samle grupperingene i ett parti.

- Finn Gustavsen ville at SF skulle bestå, og ønsket ikke at partiet skulle være med videre i samlingsprosessen. NKP ville ha ett parti, men som Reidar T. Larsen sa det – de ville ha et kommunistparti. Det var ingen lett oppgave vi hadde, sier Roald Halvorsen.

- Det var bare én vei å gå herfra. Jeg fortsatte som daglig leder, og det ble en veldig kamp. I april 1975 var vi samlet i Trondheim for å danne Sosialistisk Venstreparti. I utgangspunktet var det to kandidater til ledervervet – Berge Furre og meg. Jeg følte vel at jeg aldri ble anerkjent i SV, fordi jeg – selv om jeg var partiløs – fortsatt var kommunist. Etter mye tautrekking og spill i kulissene, kom valgkomiteen til slutt fram med et forslag på Berit Ås som leder og meg som nestleder. Det kunne jeg akseptere. Da jeg trakk meg fra nestlederjobben i 1976, anså jeg oppgaven som godt løst.

SV viktigere enn noensinne

Veteranen Roald Halvorsen mener at det er enda større behov for SV i dag enn ved starten i 1975.

- Politisk sekterisme og indre stridigheter har ofte gjort oss til et vingleparti. Og jeg syntes det var forstemmende i valgforbundtida å oppleve hvordan høyt utdannede og solide kamerater latterliggjorde norsk ”fagggbevegelse”. Likevel står Sosialistisk Venstreparti for meg som et klart antikapitalistisk parti som vi har mer bruk for enn noen gang, skal vi klare å rokke ved våre motkrefters foreløpige globale herredømme.

Første gang publisert i SVs medlemsavis Venstre om nr 2/05, i anledning SVs 30-årsjubileum 16. mars 2005.