Ingen land kan i dag skjerme seg helt fra verdensøkonomien uten at det får dramatiske konsekvenser for folks levestandard. Ei sosialistisk utvikling i Norge vil måtte skje med utgangspunkt i den plass norsk økonomi har i den internasjonale arbeidsdelinga. Det er vanskelig å tenke seg at ei radikal omforming av samfunnet kan skje i et land aleine. Uten at det foregår ei tilsvarende utvikling i flere andre land vil motstanderne av radikale endringer mobilisere sine ressurser internasjonalt og effektivt hindre at et enkelt land fører en politikk som avviker for sterkt fra den som føres i andre vestlige land.

For å nå målet om en mer rettferdig verdenshandel, vil derfor de fleste tiltak måtte iverksettes på verdensbasis.

Retning: Økonomisk utjamning og styring

Rettferdig handel

Dagens internasjonale handelsordning er grunnlagt i et ønske om mer internasjonal handel. Verdensbanken, Det internasjonale pengefond og GATT (nå WTO - Verdens handelsorganisasjon) har hatt mer internasjonal handel, og mindre proteksjonisme som mål siden slutten av andre verdenskrig. Dagens markedsliberalistiske handelsmønster virker negativt inn både i forhold til fordeling, bosettingsmønster, miljø og utnyttelse av ressurser. Handelsmønsteret viderefører utbyttinga av u-landa, som blir dermed blir bundet opp til fortsatt råvareproduksjon. De liberalistiske handelsordningene hindrer også land i den fattige delen av verden i å innføre de beskyttelsestiltak og den råderetten over egne ressurser som mange vestlige land gjorde bruk av i si eiga industrielle utvikling.

Mange land i sør har økonomier som er ekstremt avhengige av enkelte råvarer eller er sterkt svekka av gjeldsbyrder. SV mener vestlige land har et spesielt ansvar for å rette på disse forholda. Gjennom en sterkere FN-tilknytning bør de internasjonale finansinstitusjonenes målsettinger endres til fordel for svake økonomier i fattige land. Høyere råvarepriser, investeringshjelp for å øke muligheten for bearbeiding av egne råvarer og gjeldssletting, er tiltak som kan bety mye for den tredje verdens utviklingsmuligheter. U-land må får mer innflytelse innenfor internasjonale finansinstitusjoner, økt herredømme over egne ressurser, friere tilgang på teknisk kunnskap og lettere adgang til markedene i industrilanda. Men de store klasseforskjellene som finnes i mange u-land må også bekjempes. Bare da vil de skisserte tiltaka virke til beste for hele befolkningen.

Norge kan bidra til en mer rettferdig verdenshandel ved å støtte og stimulere norsk næringsliv til å inngå tosidige avtaler med små enheter utenfor de flernasjonale konsernene.

Et annet tiltak er at den norske stat inngår tosidige handelsavtaler med land i den tredje verden. Videre må import til vårt land vris fra rike land, f.eks. innen EU, til fattige land i den tredje verden.

Men Norge må være varsom med import av matvarer fra u-land der befolkningen sjøl har bruk for disse varene. Det er også viktig å stimulere til økt regionalt samarbeid og handel i sør. Dette vil kunne bidra både til å bryte noe av avhengigheten av råvareeksport til vesten, og stimulere til at næringslivet i landa blir sammensatt slik at det skjer utvikling.

Internasjonal varehandel er nødvendig fordi råvarene i verden er ulikt fordelt, og fordi det enkelte land har ulike forutsetninger for å kunne videreforedle på en økologiske forsvarlig måte. Særlig fattige land i den tredje verden er avhengig av eksportinntekter for å kunne bygge opp sitt eget næringsliv. Men for å bygge opp en økologisk forsvarlig handel vil det være nødvendig med helt andre virkemidler enn dagens. I tillegg til å stille miljøkrav til ferdigproduserte varer, må det også stilles krav for å vri sjølve produksjonen over i mer miljøvennlig retning. Handelen må begrenses for å unngå forurensende transport. Det bør stimuleres til økt grad av sjølberging. Ensidige tollmurer kan være fornuftige for u-land fordi de sikrer ei delvis frikobling fra verdensøkonomien, men er ingen løsning for Norge.

SV går inn for at Norge skal kunne iverksette tiltak mot import fra bedrifter som ikke følger FNs minstekrav angående demokratiske og faglige rettigheter eller bruker barn i industriproduksjon. FN-konvensjonen om barns rettigheter og ILO-konvensjonen om minimumsalder for å kunne ta arbeid (ILO: Den internasjonale arbeidsorganisasjonen) må følges opp i praksis. SV støtter videre norsk LOs krav om at forbud mot barnearbeid skal tas inn i sosiale klausuler i handelsavtaler - f.eks i GATT-sammenheng, og kravet om at norske selskaper som handler med u-land ikke må samhandle med bedrifter som baserer seg på barnearbeid.

SV går imot norsk eksportstøtte. Men vi går inn for at Norge etter forutgående forhandlinger skal kunne iverksette tiltak mot import fra et land, dersom handelsunderskuddet blir dramatisk. SV vil videre arbeide for at økt industriell produksjon for norsk hjemmemarked og økt grad av videreforedling av norske råvarer reduserer norsk import.

Bistand

Det er et stort behov for økonomisk hjelp i form av bistand fra nord til sør i åra som kommer. SV mener at Norge har en særlig forpliktelse til å bidra til utvikling i den fattige verden, også gjennom bistand. Men det er viktig at bistanden brukes bedre enn i dag. Politisk demokratisering må vurderes i sammenheng med økonomisk og sosial utvikling. SV går inn for at økonomisk støtte til u-land må knyttes til krav om demokrati, respekt for menneskerettigheter og at bare en begrensa andel av BNP (brutto nasjonalproduktet) går til militære utgifter. SV mener at en viss andel av internasjonale bistandsmidler skal gå til sosiale formål og at det som motytelse stilles krav om at en bestemt andel av mottakerlandets BNP brukes til sosiale formål. De frivillige organisasjonene utgjør en viktig del av den norske bistandspolitikken. Denne rollen bør styrkes ved at organisasjonene får ansvar for å rette sin bistand inn mot lokale prosjekter som knyttes opp mot lokale, folkelige organisasjoner eller myndigheter. Et overordna mål for bistanden må være at den er mottakerorientert, det vil si at mottakernes behov og ønsker skal tillegges avgjørende vekt av norske myndigheter.

Økonomiske styringsredskaper

Både internasjonalt og nasjonalt er utfordringa å bygge opp systemer som beskytter arbeidsplasser, miljø og sosiale rettigheter framfor størst mulig fortjeneste for kapitaleierne. Forutsetningen for å nå dette målet er demokratisk styring over den internasjonale økonomien. Derfor må internasjonale styringsinstrumenter og organer bygges opp, men dette er også en kamp som må foregå innad i hver enkelt region og nasjon. Det er viktig å videreutvikle de styringsredskapene som er bygd opp, ikke bygge dem ned, slik en blant annet ser innenfor EU-systemet.

Både globalt og regionalt finnes det i dag internasjonale organisasjoner som kan brukes til å få større folkevalgt styring med kapitalbevegelser, investeringer og handel. Problemet er at disse organisasjonene i dag har som målsetting å hindre offentlig innsyn og kontroll og fjerne demokratiske styringsredskaper. Store internasjonale organisasjoner som WTO (GATT), Verdensbanken og Valutafondet er oppretta for helt andre formål enn å utvikle folkevalgt kontroll over økonomi og miljø. Det vil derfor være vanskelig å endre disse organisasjonene grunnleggende uten at kriseutviklinga i verdensøkonomien tvinger fram endringer i disse organisasjonene. Norsk medlemskap i WTO o.l. må vurderes i forhold til verdien av deltakelse og faren for økonomiske straffetiltak ved å gå ut. SV vil arbeide for at det opprettes internasjonale avtaler og nettverk underlagt FN som legger miljø- og utviklingsinteresser til grunn.

SV vil arbeide for at Norge blir et foregangsland for å få innført en internasjonal skatt på all valutahandel, og et internasjonalt avgiftssystem på uttak av ikke fornybare naturressurser. Nasjonalt vil SV arbeide for økt bruk av miljøavgifter som vrir forbruk og produksjon over til mer miljøvennlige alternativer. SV vil også arbeide for aktiv bruk av konsesjonslover, statlig forkjøpsrett og ulike forbud og reguleringer som bidrar til ei mer rettferdig fordeling og til å løse miljøproblemer.

SV mener at aktiv bruk av nasjonale og lokale styringsredskaper vil bidra til å gjenvinne økonomisk styring. Nasjonalstaten kan brukes til å legge rammebetingelser for ei sosialistisk utvikling ved å styrke statlig eiendoms- og bruksrett til naturressurser for å hindre at fortjenesten går til private, kommersielle interesser. For norsk økonomi er det strategisk avgjørende at samfunnet kontrollerer bruken av naturressurser som olje, gass, fossefall og fisk.

Statlig styringsrett over kredittinstitusjonene er også en nødvendig, men utilstrekkelig, betingelse for økonomisk demokrati. Erfaringene fra Norge i 70-åra og i begynnelsen av 80-åra viser at politisk styring uten statlig eierskap i store deler av bank og kredittvesenet var umulig å gjennomføre. Statlige kredittinstitusjoner og statlige overføringer kan være politiske styringsinstrumenter som legger rammebetingelsene for investeringer - og dermed sysselsettingsnivået - både i oljeutvinning, husbygging og helsevesenet.

Statlig eierskap av tunge kredittinstitusjoner er forutsetninger for å forhindre kapitalflukt og valutaspekulasjon. Et aktivt statlig eierskap aktualiseres dessuten av EØS. Nedbyggingen av tidligere konsesjonsvern har åpnet for utenlandsk oppkjøp av større norske finansinstitusjoner. Det har hittil vært brei politisk enighet om at de store enhetene skulle være på nasjonale hender. Statlig eierskap i en majoritetsposisjon er det eneste realistiske alternativ for å oppfylle denne målsettinga. Dette vil sikre et stabilt og langsiktig nasjonalt eierskap.