Hver dag går det mange mennesker på jobb for å gjøre Norge litt bedre for oss alle; på sykehus, i omsorg, transport, skole eller innen utdanning. Det jobber 800 000 mennesker i offentlig sektor. Vi er mange som er avhengige av at disse menneskene har et engasjement og en glød for den jobben de skal gjøre.

Men i løpet av de siste tjue årene er det skjedd en viktig endring i måten offentlig sektor styres på. Gjennom en høyrepolitisk snuoperasjon har tillit og troverdighet til offentlige ansatte blitt byttet ut med et system for mistillit og mistenksomhet. Motivasjonen og gløden har blitt redusert, på grunn av mer styring og kontroll over den enkelte ansatte.

Dette har skjedd på fire måter:

- Alt skal måles. Det som er viktig kan telles og måles. I dag får sykehusene betalt per operasjon, universitetene betalt per student, og skolene og elever rangeres etter hvor gode karakterer elevene får. Det er langt på vei etablert et system hvor det som ikke kan måles ikke har verdi. Den som gjør noe som ikke kan måles har ikke verdi.

- Alle skal styres. Det har vokst fram en sterkere og mer autoritær administrativ ledelse, hvor den enkelte ansatte får mindre å si. Kjell Arne Røvik ved Universitetet i Tromsø kaller dette cockpit-styring; en ledelse som tror de har full oversikt, men som sitter med ryggen til de ansatte, og en låst dør mellom seg og dem. Målet var å bli mer effektive. Men i begeistringen har man mistet kontakten folks kreativitet og kunnskap.

- Alt kan splittes opp. Idealet i dag har blitt oppdelte enheter som kjøper tjenester av hverandre, eller som konkurrerer med hverandre. Resultatet er mindre samordning og mer sendrektighet. Jernbanesektoren er et godt eksempel, hvor NSB (som har ansvar for togene) og Jernbaneverket (som har ansvar for linjene) krangler om hvem som har skylda for forsinkelsene, fremfor at noen tar helhetsansvar og ordner opp.

- Alt kan konkurranseutsettes og privatiseres. Barnevernshjem skal konkurrere om barna, universitetene skal konkurrere om studentene, sykehusene skal konkurrere om pasientene og forskere skal konkurrere om forskningsoppdrag. Mye mer tid brukes på skriving av anbud og prosjektsøknader.

Høyresiden har vært overbegeistret over disse tiltakene, fordi endringene skulle medføre enorme effektiviseringer. Men erfaringer fra virkeligheten viser at denne politikken for å effektivisere offentlig sektor endte opp med motsatt resultat. Det har blitt et meget kostbart eksperiment.

- Konkurransen mellom universitetene fører til at de årlig bruker en halv milliard på reklame for å stjele studenter fra hverandre. Spørsmålet er: Blir universitetene bedre av dette? Neppe. Denne pengebruken tilsvarer 600 årsverk med forskning og undervisning som ikke blir brukt.

- Bruken av anbud i stat og kommune kan gjøre varer og tjenester mellom fem og ti prosent dyrere, skriver Asplan Analyse i en rapport. Hvert år kjøper det offentlige inn for over 200 milliarder kroner på fullt anbud. Det betyr at så mye som ti til tjue milliarder kroner hvert år forsvinner i anbudsbyråkrati. Veivedlikehold alene har blitt 40 prosent dyrere etter privatiseringa.

- De mest sårbare barna vi har – barnehjemsbarna - trenger stabilitet rundt seg. Men når et privat barnevernshjem ikke er lønnsomt lengre eller taper konkurransen og blir lagt ned må barn flyttes til et nytt sted, igjen. Dette er ikke bra, verken for den det gjelder eller for samfunnet. Konkurransen i barnevernet gjør at barn i praksis blir kastet rundt i systemet.

- Overdreven bruk av konkurranse, kontroll, måling og veiing har ført med seg et kostbart og enormt byråkrati i offentlig sektor: Leger bruker mer tid på å dokumentere utgifter, og mindre tid på pasientene. Forskere bruker mer og mer tid på å skrive anbud, og mindre tid på å forske. Mer testing og mer fokus på karakterer gjør at 1600 lærerårsverk forsvinner i administrasjon hvert år, viser beregninger med tall fra Utdanningsforbundet. Dette er lærerårsverk som burde vært brukt på elevene.

- En SV-rapport konkluderer med at penger tilsvarende mer enn 15 000 lærere, forskere og sykepleiere årlig går med til administrasjon av denne høyrepolitikken.

Dette er mistillitens pris. Høyresidens mistillit til ansatte i offentlig sektor har vært en katastrofe, både menneskelig og økonomisk. Kontrollbyråkratiet øker, viktige jobber blir ikke gjort og engasjementet til den enkelte ansatte står i fare for å forsvinne.

Det kan av og til se ut som om de borgerlige partiene har hatt som mål å gjøre offentlig virksomhet så lite effektiv som mulig – for dernest å kritisere offentlig sektor for manglende effektivisering.

Det er derfor et åpenbart behov for å etablere et helt nytt perspektiv på offentlig sektor. En ny rødgrønn regjering etter valget 2009 må ta endelig oppgjør med denne mistilliten.