SVs fordelingspolitikk er summen av det vi gjør på skatt, arbeidsliv, trygder, sosialhjelpssatser og boligpolitikk, og utvikling av offentlig sektor, som skole, barnehager, sykehus og kollektivtrafikk.

Det finnes en stor gruppe lavtlønte i dag. Det er også mange kvinnedominerte utdanningsgrupper – spesielt lærere og sykepleiere – hvor lønnsforskjellen til mannsdominerte yrker med tilsvarende lang utdanning (politi, ingeniører) beskrives som stor.

At alle har like muligheter i et samfunn er en fordel for alle. Den norske velferdsstaten har vist at det går an å kombinere en velutviklet velferdsstat, høy sysselsetting og god konkurranseevne. Høyresidas argument om at vi må privatisere for å effektivisere tåler rett og slett ikke virkelighetstesten.

Så finnes det de som har skattevegring av natur, og/eller mener at omfordeling er det samme som økt skatt. For de rikeste er dette selvsagt riktig, fordi de må betale mest (se egen sak om skatt). Det norske skattesystemet er laget slik at folk betaler skatt etter evne – dvs. at de som har mest bidrar med mest. Det er også et progressivt system, som betyr at prosenten du må betale i skatt vokser raskere jo høyere du tjener. Det er bra for alle oss andre. Men dette handler også om omfordeling, og skatt går til å finansiere velferdsstaten; skoler, sykehus, utdanning og infrastruktur.

Noen sier at det er mindre effektivt? Det er – for å si det forsiktig – ikke opplagt at private ordninger hvor folk betaler selv (for eksempel private sykeforsikringer) er billigere enn en god offentlig sektor. Skoler, barnehager og sykehus er i dag finansiert på denne måten. Alternativet er skolepenger, dyre sykehusforsikringer og barnehager til mellom 6.000 og 8.000 kroner i måneden.

Men det er samtidig klart at det finnes ingen helt gratis lunsj. Folk i offentlig sektor skal ha lønn. De pengene må komme et steds fra.

De som har mest må betale mer i skatt med SV

Høyresidas stykkprisfinansiering er et skritt i en retning av et opplegg hvor hver enkelt betaler for det de bruker. Så lenge folk tjener så forskjellig og har så ulike behov vil dette gi svært urettferdige resultater. Det betyr en amerikanisering av samfunnet, hvor folk med lave inntekter ikke har råd til sykehusforsikring.

Fordelingsutvalget

Regjeringen ved finansminister Kristin Halvorsen satt i 2008 ned et Fordelingsutvalg som skulle se bredt på utvikling i fordelinga i Norge, og foreslå tiltak for reduserte forskjeller. Utvalget leverte sin rapport mai 2009. Her skriver de at forskjellene i Norge er internasjonalt sett små, men at ulikheter går i arv. Forskjellene de siste årene ikke har økt i noen særlig grad, med unntak av at de én prosent rikeste har blitt rikere og således tatt fra. Det er få som er fattige lenge. Utvalget foreslår en rekke tiltak for å redusere forskjellene, hvor skatt ikke er dominerende – og de fleste av forslagene likner til forveksling svært på SV-politikk: Gratis kjernetid i barnehager for alle, mer undervisning i barnehagene, økt toppskatt, arbeidsledige skal ha rett til arbeidsledighetstrygd mens man studerer.

Hele rapporten kan leses her, se spesielt kapittel 2 (sammendrag) og 16 (forslag til tiltak).