Postens enerett er et viktig og enkelt virkemiddel for å sikre bosetting og næringsliv i hele landet. Nå har SV begge de andre regjeringspartiene med seg i saken, og den rødgrønne regjeringen har startet arbeidet mot et veto.

EU er på vei mot full konkurranse om å frakte brev og pakkepost. I 1997 innførte EU konkurranse på all post over 350 gram.( EUs første postdirektiv) Fra 1. januar 2003 ble det så fri konkurranse om alle postsendinger over 100 gram. Tre år etter ble vektgrensa satt ned til 50 gram, begge deler i henhold til EUs andre postdirektiv.

EU-kommisjonen la i oktober 2006 fram forslag til postdirektiv nr. 3. Det ville slippe løs konkurransen også for brev under 50 gram innen 1.1.2009. Forslaget ble vedtatt i februar 2008, men fristen for å sette det ut i livet ble utsatt til 1.1.2011. Noen land, særlig fra Øst-Europa, kan vente til 1.1.2013.

Norge har godkjent de to første postdirektivene og tatt dem inn i norsk lovgivning. Også det tredje direktivet skal etter EUs forutsetninger inn i EØS-avtalen.

Posten har fortsatt enerett til å få brev under 50 gram fram til alle postkasser i Norge. Denne eneretten har gjort det mulig å opprettholde den såkalte ”enhetsportoen”, at det koster like mye å sende brev fra Lindesnes til Nordkapp som innen en bydel i Oslo.

I Stortingsmeldingnr. 12 (2007-2008) har den rødgrønne regjeringa fastslått: ”Erfaringar frå andre land som har avvikla eineretten, tyder på at det fyrst og fremst er kundar med store postvolum som tener på at marknaden blir liberalisert.”. Det er nok å miste noen storkunder til konkurrenter som satser på billigere og uorganisert arbeidskraft, så mister Posten store deler av den postmengden som det er penger å tjene på.

Det er først og fremst i sentrale strøk langs Oslofjorden og i de aller største byene at Posten vil oppleve konkurranse hvis monopolet faller vekk. Der kan prisene presses ned, og da får Posten mindre overskudd til å dekke kostnadene ved å frakte brev og pakker til og fra resten av landet. Resultatet vil bli at det i lengden blir vanskelig å opprettholde enhetsportoen. I store deler av landet kan det bli både dyrere å sende brev og sjeldnere å få brev.

Mange lokalsamfunn risikerer at arbeidsplasser både i Posten og i næringer som yter tjenester til Posten, blir borte. Da kan grunnlaget for annen tjenesteyting også undergraves. Mange steder er butikken, barnehagen, skolen, biblioteket og busstilbudet alt på forhånd sårbare. Ringvirkningene av et svekka posttilbud kan derfor bli store.

Hva innebærer et veto?

Etter at Arbeiderpartiets landsmøte i april vedtok å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen mot postdirektivet, har det blitt en debatt om hva det innebærer.

EØS-avtalen beskriver i artikkel 102 helt konkret hva som skal skje hvis reservasjonsretten brukes. Etter at regjeringen har varsla at den vil reservere seg mot EUs tredje postdirektiv, har Norge og EU seks måneder på å ” undersøke alle andre muligheter for at denne avtale fortsatt skal kunne virke tilfredsstillende”, eventuelt ” konstatere at lovgivningen skal anses likeverdig” i Norge og EU.

Hvis direktivet fortsatt avvises ”skal den berørte del av vedlegget betraktes som midlertidig satt ut av kraft, med mindre EØS-komiteen bestemmer det motsatte”. (EØS-komiteen er det beslutningsorganet der Norge møter EU i forbindelse med EØS-avtalen)

Hva som er ”den berørte del av vedlegget”, skal være avklart på forhånd. (Art 102.2) For alle nye rettsakter som skal inn i EØS-avtalen, skal EØS-komiteen vurdere ”hvilken del av et vedlegg til denne avtale som ville bli direkte berørt av det nye regelverk”.

De rettsaktene som er mest direkte berørt, er naturligvis de to andre postdirektivene. Det er ikke opplagt at EU vil velge å suspendere disse to direktivene. Det er postselskap i EU som er mest tjent med at postmarkedet i Norge og i EU har vært åpna for konkurranse ned til 50 gram. Vårt eget postselskap, Posten Norge, har lite å tape om det ikke lenger kan konkurrere om slike brevsendinger i EU-land.

Skulle EU likevel velge å suspendere de to andre postdirektivene, betyr det at hele postsektoren tas ut av EØS-avtalen. For oss i Norge ville det økonomisk og distriktspolitisk ha flere fordeler enn ulemper. Det ville også gjøre det enklere å opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår i hele postbransjen.

Neste spørsmål vil være: fins det andre rettsakter som er ”direkte berørt” av at Norge reserverer seg mot postdirektiv nr. 3?

Det er vanskelig å se hva det skulle være. Det er i hvert fall et langt EØS-rettslig sprang fra klyngen av de tre postdirektivene til andre rettsakter som kan ha noe med postdistribusjon å gjøre.

*

Det er heller ikke slik at posten Norge må avvikle virksomheten sin i Sverige hvis Norge reserverer seg mot postdirektivet. EØS-avtalen fastslår i siste underpunkt i artikkel 102: ”Rettigheter og forpliktelser som personer og markedsdeltakere allerede har ervervet i henhold til denne avtale, skal fortsatt bestå.”

Det betyr at virksomheten som Posten Norge har i Sverige fortsatt kan bestå. En helt annen sak er om det er noe særlig lurt. Virksomheten i Danmark ble avvikla i fjor fordi den gikk med store tap, over tid helt opp imot en milliard kroner. Tilsvarende tap er Posten Norge påført i Sverige.

*

Hvis EU skulle fundere på å suspendere deler av EØS-avtalen som går utover det som avtalen gir anledning til, for eksempel ved å reagere politisk for å hindre at vi tar i bruk reservasjonsretten for ofte, stanger EU i klare WTO-regler.

Innen WTO er hovedregelen at medlemsstatene står fritt til å redusere tollsatser og andre handelshindringer, ikke til å øke dem. Mer spesifikt er det slik at land som har hatt frihandel seg i mellom ikke ensidig kan innføre toll eller andre handelshindringer mot hverandre.

Det betyr at hvis EU setter inn mottiltak som begrenser markedsadgangen for Norge i forhold til den som EØS gir oss, er det svært sannsynlig at Norge ville vinne en tvistesak innen WTO.

Det betyr at en eventuell EU-straff mot Norge, hvis en forutsetter at EU tumler med slike hevntanker, må settes inn på områder som ikke angår markedsadgangen.