Mange i Norge jobber daglig med tjenester. Privat tjenestesektor dreier seg om folk som jobber i butikk, med transport, på hotell og i restaurant. Det er arkitekter, ansatte i vaktselskaper og forskere. Det dreier seg om rørleggere, snekkere og renholdere. Det er bilselgere, folk i bankvesenet, innen markedsføring, og i finans og inkasso. I Norge jobber det rundt én million personer i privat tjenestesektor. Det er mer enn tre ganger så mange som i industrien.

Press på ansattes rettigheter

Tjenestedirektivet er et EU-vedtak om å øke priskonkurransen mellom tjenestebedrifter. Økt konkurranse betyr at det kommer flere utenlandske konkurrenter til Norge. Mange mener at konkurranse skjerper og forbedrer. Men resultatet kan bli forverring: At du som ansatt møter krav om redusert lønn eller svekking av andre arbeidsvilkår, for å vinne konkurransen. Det som burde vært en sunn konkurranse på kvalitet mellom bedrifter kan raskt vise seg å bli en konkurranse på pris mellom de ansatte.

I tjenestedirektivet er det nemlig ikke mye støtte å hente for ansatte. Snarere tvert i mot. I tjenestedirektivet står det at lover, avtaler og regler i arbeidslivet i hvert enkelt land ”baserer seg på respekten for fellesskapsretten”. ”Fellesskapsretten” betyr i praksis hensynet til økt konkurranse.

Ubesvarte spørsmål

Det er hensynet til økt konkurranse som er den harde kjernen i striden om tjenestedirektivet:

• Hvordan blir hensynet til de reglene, lovene og avtalene som gjelder i norsk arbeidsliv veid opp mot hensynet til økt konkurranse?
• Hvem skal gjør denne avveiningen?
• Hvilke norske regler regner EU som et hinder for konkurranse?
• Hvilke regler må endres, og hvem vil dette ramme?

Det eneste sikre ved tjenestedirektivet er usikkerheten. Hvordan direktivet skal praktiseres er det ingen som riktig vet ennå. Spesielt gjelder dette hvordan hensynet til konkurranse skal praktiseres opp mot norske lover, regler og avtaler. Direktivet setter heller ikke klare grenser for hvilke tjenester som blir berørt. Energiforsyning, vannforsyning og utdanning skal løpende vurderes. Helsetjenester er som hovedregel unntatt, men hjemmetjenester for eldre vil kunne være omfattet av direktivet.

Det som er sikkert er at denne usikkerheten på ett eller annet tidspunkt må tolkes og avgjøres. Hvem er det da som skal avgjøre hva som gjelder?
Avgjørelsen kan enten bli tatt av EU-kommisjonen, som styrer etter prinsippet om mest mulig konkurranse, eller av EF-domstolen, som ikke styres politisk (men flere nye avgjørelser i EF-domstolen i det siste bekrefter at hensynet til konkurranse i stadig større grad trumfer nasjonale regler i arbeidslivet). Det eneste vi veit er at det ikke er norske myndigheter som vil stå for denne avgjørelsen.

Likevel sier Arbeiderpartiet at de kan garantere at kampen for norske arbeidstakeres rettigheter ikke svekkes med tjenestedirektivet. Det er denne ”garantien” som har vært tilstrekkelig til å få LO-ledelsen til å snu. Men slike garantier kan ingen gi. Det er domstolen som vil avgjøre om garantiene er verd noe.

Mange sier at tjenestedirektivet er bra for forbrukerne. Det er selvsagt gledelig om dette er riktig. Men folk er ikke bare forbrukere. Om økt prispress kommer ut som økt press på norske lønninger og arbeidsforhold så er det ikke sikkert dette regnskapet går i pluss, for å si det forsiktig.

Gir ikke bedre tjenester

Det er også reell fare for at tjenestedirektivet svekker kvaliteten. Det er heller ikke bra for forbrukerne. Et tilleggsmoment er nemlig at med direktivet følger muligheten for fjerning av såkalte ”tekniske hindre for konkurranse”. Mange slike hindre er i praksis krav til kvalitet. Slike ”handelshindre” kan i praksis bety krav om autorisasjon av bedrifter i en bransje, eller krav til tekniske kvalitetsspesifikasjoner forsvinner.

Begrunnelsen for å fjerne slike kvalitetskrav er at flere bedrifter skal kunne være med i konkurransen. Men ønsker vi konkurranse for enhver pris – og på enhver kvalitet? Å fjerne nasjonale kvalitetskrav er å gå med ryggen først inn i framtida. At kravene til kvalitet senkes er ikke bra for forbrukere på sikt, og det er også feil næringspolitisk strategi: Norske bedrifter bør ha sine fortrinn på høy kvalitet – ikke på lav pris. Fjerning av kvalitetskrav peker i motsatt retning.

Fordelen med tjenestedirektivet er at det kan bety at flere norske bedrifter lettere får tilgang til det europeiske markedet. Økt norsk eksport av tjenester til EU kan bety flere norske arbeidsplasser. Men hvor viktig innføring av tjenestedirektivet faktisk vil være for økt norsk eksport av tjenester gjenstår å se. Gjennom EØS-avtalen har vi allerede tilgang til EUs marked.

Denne muligheten må veies opp mot den økte usikkerheten svært mange ansatte i Norge vil oppleve for lavere lønn og dårligere arbeidsforhold. Økt konkurranse betyr at flere utenlandske tjenesteytere vil rykke inn i arbeidslivet vårt, først og fremst i de delene av arbeidslivet som ikke dekkes av tariffavtaler. Det gjelder nesten halvparten av arbeidsplassene i privat sektor.

LO-sekretariatet vedtok september 2008 å være mot tjenestedirektivet, basert på de samme innvendingene nevnt ovenfor, etter at blant annet Fellesforbundet og El & IT var mot. Men etter at Arbeiderpartiet bestemte seg for å tvinge gjennom tjenestedirektivet snudde LO-ledelsen. SV tok dissens, det samme gjorde Senterpartiet. Det betyr at Ap må søke støtte i Stortinget blant annet fra Høyre for å få flertall.

I Soria Moria skriver regjeringen at de ”…vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping”. Debatten har dermed dreid seg om regjeringens tiltak mot sosial dumping har vært tilstrekkelige.