Skrevet av Kristin Halvorsen, Jonas Sjöstedt, Paavo Arhinmäki, Steingrimur Sigfusson, Högni Höydal og Kuupik Kleist.

Som ledere for venstrepartier i de nordiske landene krever vi at finansmarkedet reguleres for å sørge for at skattebetalerne slipper å få regningen for å redde bankene.

Bankvirksomhet som er viktig for samfunnet, må skilles fra finansiell spekulasjon, og kravene til bankenes evne til å tåle kriser må forsterkes. Også en internasjonal avgift på finansielle transaksjoner er inkludert i programmet vi presenterer i dag for å styrke den økonomiske tryggheten.

Finanskrisen fra 2007-2009 var den største globale finanskrisen siden den store depresjonen på 1930-tallet. I noen uker i 2008 var det kapitalistiske systemet truet i sine grunnvoller. Det ble reddet av at regjeringer og sentralbanker pumpet ufattelige summer av skattebetalernes penger inn i banker og andre finansinstitusjoner. Krisen blottla betydelige brister i det kapitalistiske systemet. Tesen om at markeder fungerer best uten regulering, viste seg å ikke holde i møtet med virkeligheten.

I alle land finnes det en uuttalt implisitt garanti fra staten om å redde store finansinstitusjoner fra konkurs. Den garantien subsidierer storbankene gjennom lavere innlåningskostnader. Riksbanken i Sverige har anslått verdien på den implisitte garantien til 30 milliarder svenske kroner i gjennomsnitt per år for de fire storbankene fra 2002 til 2010, tilsvarende drøyt halv­parten av deres overskudd før skatt i samme periode.

Det tilsvarer resultatet fra tilsvarende studier av system­viktige banker i USA, Norge og Storbritannia. Den implisitte garantien har ikke alltid trådt i kraft. For eksempel lot den amerikanske regjeringen Lehman Brothers gå konkurs. Det utløste et finansielt sjokk som raskt spredde seg til andre banker, land og til realøkonomien. Dette viste tydelig problemet med å la banker bli «too big to fail».

Utilstrekkelig regulering av storbankene har gjort dem for store. I gode tider får de astronomiske overskudd, blant annet som følge av at det kun finnes et fåtall store bankaktører. Og om ulykken skulle være ute, går staten inn med skattebetalernes penger for å redde bankene. Profitten privatiseres, mens tapene må betales av alle. Finansinstitusjoner har derfor sterk motivasjon til å bli så store at staten ikke kan tillate at de går konkurs, og storbankene tar dermed større risiko for å øke sine markedsandeler.

Vårt utgangspunkt er at dersom en bank er for stor til at den kan tillates å gå konkurs, så er den for stor. Da må reguleringen ta sikte på å hindre dette. Derfor presenterer vi følgende forslag:

1. Høyere og differensierte kapitaldekningskrav.

Kapitaldekningskrav angir hvor stor andel av bankens utlån de må ha tilgjengelig for å dekke sine forpliktelser. Ifølge de såkalte Basel III-reglene som er de internasjonal retningslinjene for bankregulering, skal bankene ha 7 til 9,5 prosent kjernekapital i forhold til risikoveide eiendeler.

Dette er altfor lavt, og bør i stedet settes ut fra to spørsmål:

I. Hvor systemkritisk er banken?

II. Hvor i konjunktursyklusen befinner økonomien seg?

Kapitaldekningen til den enkelte bank blir høyere jo større konsekvenser det har for resten av økonomien hvis den går over ende, og avhenger av størrelse og risikoprofil.

Uregulerte banker forsterker opp- og nedturene i økonomien. De låner ut for mye i gode tider og for lite i dårlige. Ved å bruke disse spørsmålene som utgangspunkt for reguleringen kan myndighetene styre økonomien bedre.

2. Innføre tre nye skatter for finansnæringen.

En internasjonal avgift på finansielle transaksjoner vil bidra til å motvirke de kortsiktige og skadelige handelsmønstrene i finansmarkedene, for eksempel automatisk høyfrekvenshandel. Den vil stimulere til langsiktige investeringer i realøkonomien framfor kortsiktig spekulasjon. En stabilitetsavgift basert på den enkelte banks risiko kan finansiere kostnadene hvis en bank går konkurs. Finanssektoren bør ikke lenger unntas fra moms. Det kan praktisk gjøres gjennom en aktivitetsskatt på overskudd og lønnsutbetalinger.

3. Bedre regulering.

For land der markedsfinansierte investeringsbanker utgjør en betydelig del av finanssektoren, bør det innføres et lovmessig skille mellom tradisjonell bankvirksomhet og spekulativ investeringsvirksomhet.

Erfaring fra finanskrisen viste at det var vanskelig å støtte bare den delen av finansnæringen som var viktig for samfunnet. Det innebar at også den spekulative investeringsvirksomheten måtte reddes, noe som ble svært dyrt i mange land. Med et skille kan statens indirekte subsidiering av private foretaks spekulasjon begrenses kraftig.

4. Særlovstifting for bank­sektoren i den europeiske konkurranselovgivningen.

En reformert konkurranse­lovgivning skal begrense storbankenes markedsmakt og åpne for mindre aktører.

5. Overfør all handel av finansielle instrumenter til regulerte markedsplasser.

En stor del av den finansielle handelen skjer utenom regulerte markedsplasser, gjennom skreddersydde løsninger. Det medfører at man ikke vet hvem som eier hvilke verdipapirer. Derfor bør all handel med ulike derivater og strukturerte produkter skje på markedsplasser som er under offentlig regulering. Udekket shortsalg, der man selger et verdipapir før man kjøper det og uten avtale om å kjøpe det, og andre former for farlig spekulasjon bør forbys.

Denne kronikken var på trykk i Klassekampen 13. januar 2012

Følg Kristin Halvorsen på facebook!