INKLUDERING: Ved siden av OL og Petter Northug er det få saker som har fått flere førstesider enn debatten om inkludering de siste ukene. For meg er nøkkelen til inkluderingsdebatten at SV skal være et parti som sier det som er sant, og at det finnes et tredje standpunkt i debatten. Det handler om å insistere på at vår nasjon skal ha noen felles, ufravikelige verdier.

Det kan høres selvsagt ut, men er faktisk ganske krevende å snakke sant i inkluderingsdebatten. Fordi det ofte er mange ting som er sant på en gang, og sannhetene kan peke ulike veier.

Et felles virkelighetsbilde er nødvendig for å finne frem til felles handling. En kunnskapsbasert debatt vil vise oss to ting: For det første at det går langt bedre med integreringen i Norge enn de fleste tror. Dernest at de problemene som ofte får dominere dagsorden, som tvangsgifte, større grad av fattigdom eller mindre likestilling i innvandrerbefolkningen, er reelle problemer. De kan ikke bortforklares, og må adresseres også av oss på venstresiden.

FEIL: Hvordan går det så med integreringen av de om lag 500 000 innvandrerne som bor i Norge? Jeg tror det har festet seg en oppfatning blant mange i Norge av at vi lykkes dårlig med integreringspolitikken. Men dette er feil. Vi lykkes faktisk ganske godt i Norge, og vi lykkes på avgjørende områder bedre enn land rundt oss.
I en OECD-rapport fra 2009 blir Norges integreringspolitikk vurdert ut fra innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet. Norge sammenlignes her med ti andre OECD-land, blant dem Sverige, Danmark og Nederland. Hovedfunnet er at innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet i Norge er relativt god sammenlignet med andre land.

64 prosent av alle innvandrere mellom 15 og 74 år er sysselsatt. For hele befolkningen er tallet 71 prosent. Forskjellen mellom innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet og befolkningen ellers ligger altså på drøye åtte prosentpoeng. Tilsvarende tall for Nederland er 15 og for Sverige og Danmark 14.

FORBEDRING: Men det er rom for forbedringer også i Norge. Når det gjelder arbeid, er det store variasjoner mellom folk med bakgrunn fra ulike land. Det er også store forskjeller mellom kvinner og menn, og vi ser at for noen landgrupper deltar kvinner lite i arbeidslivet.

På likestillingsområdet har jeg satt fokus på noen forhold. Menns rett til å delta i omsorg, kvinners rett til deltakelse på arbeidsmarkedet og å intensivere kampen mot menns vold mot kvinner og barn. Dette er utfordringer som gjelder for hele vårt samfunn.

Det tredje standpunkt handler om å insistere på at vår nasjon skal ha noen felles verdier. Det er et ufravikelig krav at vi legger verdier som demokrati, sosial likhet og likestilling til grunn for alle, uansett opphav.

MOTSTRIDENDE: Tidligere så vi to motstridende syn dominere i inkluderingsdebatten. På den ene siden arbeidet folk for assimilering, det at alle skulle bli mest mulig like. Det motsatte synet inntok de såkalte kulturrelativistene som hevdet at det ikke kan etableres noen felles verdier for alle i et flerkulturelt samfunn.
Mitt mål er et tredje standpunkt hvor vi insisterer på at vi skal være én nasjon med et felles sett av verdier. Det som binder oss sammen er ikke hvor lang slektstavle vi har i Norge, men at vi bor her og er glad i dette landet. I den norske nasjonen er det derfor plass til mennesker med røtter og tilhørighet også andre steder i verden.

FELLES VERDIER: Det tredje standpunkt handler om å insistere på at vår nasjon skal ha noen felles, ufravikelige verdier. Det handler om å behandle alle innbyggere i dette landet som individer, og det handler om å akseptere religiøst og kulturelt mangfold. Samtidig skal vi være kompromissløse på de felles verdiene og spillereglene som demokrati, likestilling og sosial likhet. De må gjelde alle, og vi må kreve at de respekteres av alle, og at alle tilpasser seg dem.
For vi er i samme båt i dette landet. Vi lykkes eller mislykkes sammen. Da er valget enkelt: Vi vil lykkes!
Skrevet Audun Lysbakken. Innlegget stod på trykk i Bergensavisen den 2. mar 2010.