Forrige uke vedtok Stortinget å fjerne kontantstøtten for toåringer. Kontantstøtten har vært en bremsekloss for likestillingspolitikk, inkluderingspolitikk og fordelingspolitikk i årevis.

Likevel velger flere kommuner styrt av KrF, Høyre og Fremskrittspartiet å innføre kontantstøtte lokalt. Det et paradoks at KrF, som er opptatt av fordeling og barnas beste, går rundt Stortingets vedtak lokalt. Dette handler om nettopp de ungene som trenger mest å gå i barnehage, enten det gjelder språk eller lite ressurser ellers i hjemmet.

Fordeling blir sjeldent trukket i denne diskusjonen, men det er helt avgjørende. Kontantstøtten er et klassespørsmål. I fordelingsmeldingen står følgende: «Særlig ser det ut til at kontantstøtten bidrar til at familier med lav inntekt og utdanning i mindre grad velger barnehage, samtidig som det er barn fra disse familiene som trolig ville hatt størst nytte av barnehage.»

Over 80 prosent av kontantstøttemottakerne er kvinner. Yrkesaktivitet er sentralt for likestilling. Kontantstøtten har bidratt til å befeste tradisjonelle kjønnsrollemønstre og er fremdeles veldig tradisjonell når det gjelder hvem som mottar slik støtte. Kontantstøtten er ikke penger for å være hjemme. Kontantstøtten er penger for ikke å benytte seg av et offentlig tilbud; barnehage. Da kontantstøtten ble innført, ble den hovedsakelig brukt til dagmamma og svart barnepass.

Kontantstøtten var den borgerlige regjeringens måte å kjøpe seg ut av barnehagesatsingen på. Derfor er det ganske hult når KrF og Høyre sier at denne regjeringen har svekket valgfriheten. Det er nettopp denne regjeringen som har gitt familien valgfrihet, mulighet til å velge barnehageplass, og det er en politikk som i praksis har utradert kontantstøtten, for nesten alle valgte barnehageplass da de fikk tilbud om dette.

Gina Barstad, kvinnepolitisk talsperson og medlem av Familie- og kulturkomiteen på Stortinget for SV.

Dette innlegget var på trykk i Klassekampen 19. desember 2011