Erna Solberg brukte Høyres landsmøte i vår til å gå ut mot det voksende byråkratiet i offentlig sektor. Det er et prisverdig utspill. Solberg har nemlig rett i at store deler av statlige virksomheter er i ferd med å overbyråkratiseres.

Solberg tar likevel feil: Årsaken er ikke en voksende, grå kontorliga av saksbehandlere i kommunene. Det skyldes et omgripende kontroll- og styringssystem for offentlig sektor – argumentert for og lansert av både Ap og Høyre på 80-tallet. Systemet bygger på økt bruk av anbud og konkurranseutsetting, stykkprisfinansiering og målstyring, og overdreven bruk av rapportering, kontroll og måling.

Dette systemet, også kjent som ”New Public Management” (NPM) gjør at stadig flere lærere, forskere, barnehjemsansatte, leger og sykepleiere blir gjort om til byråkrater i sin egen stilling. Verdifull arbeidstid brukes til å administrere et voksende rapporterings- og kontrollbyråkrati.

Målet var å bli mer effektive og ”kundevennlige”. Men hvor bra er det for barnevernsbarn å miste stabile rammer fordi hjemmet deres tapte en anbudsrunde? Hvor bra er det for elevene på skolen at lærere bruker stadig mer tid på testing og rapportering, og mindre tid på undervisning? Rundt 1600 lærerårsverk forsvinner i administrasjon hvert år, viser beregninger med bakgrunn i tall fra Utdanningsforbundet.

Bruken av anbud kan gjøre varer og tjenester mellom fem og ti prosent dyrere, skriver Asplan Analyse i en rapport fra 2005. Flere søknader må skrives, vurderes, kontrolleres og etterkontrolleres. Hvert år foretar det offentlige innkjøp for over 200 milliarder kroner på fullt anbud. Det betyr at opp til tjue milliarder kroner hvert år forsvinner i anbudsbyråkrati.

Konkurransen om studentene skulle gjøre universitetene bedre. Men i praksis fører den til at universitetene årlig bruker en halv milliard på reklame - for å lokke studenter fra de andre. Det tilsvarer 600 årsverk med forskning og undervisning som vi går glipp av.

Med NPM har det også vokst fram en sterkere og mer autoritær administrativ ledelse i offentlig sektor, hvor den enkelte ansatte får mindre å si. Kjell Arne Røvik ved Universitetet i Tromsø kaller dette ”cockpit-styring”; en ledelse som tror de har full oversikt, men som sitter med ryggen til de ansatte, og en låst dør mellom seg og dem.

Den rødgrønne regjeringa har nå begynt å problematisere denne mistillitsstyringen. Stortingsmelding 19 (2009-2010) ”Tid til læring” setter kritisk fokus på en slik styringsideologi. Det samme gjør Handlingsprogramutvalget for høgere utdanning og forskning.

Men en kraftigere omlegging trengs. Mye fra 80-tallet er borte, som hockeysveisen, tennissokken og pengelotteriet. Men ikke alt. Fortsatt lever vi stadig med et elendig styringssystem i det offentlige. Derfor setter SV nå i gang et arbeid i tett samarbeid med viktige deler av fagbevegelsen, for å utvikle bedre og mer framtidsretta styringssystemer.

NPM bør få støve ned i fred sammen med andre relikvier fra 80-tallet.

Aksel Hagen, Stortingsrepresentant (SV). Innlegget stod på trykk i VG 09.08.2010.