Raske og gode svar på hver av de to krisene kan gjøre dem til hverandres løsning. En Grønn New Deal kan være svaret på begge. Å koble behovet for ny økonomisk utvikling med behovet for å bygge et lavutslippssamfunn må være venstresidens viktigste svar i de vanskelige månedene som kommer.

Få dager før orkanen ”Berit” feide inn over norskekysten kom FN med en spesialrapport om ekstremvær. Den viser at vi med stor sikkerhet kan knytte ekstrem varme og økte nedbørsmengder til menneskeskapte utslipp av klimagasser. Få uker tidligere kom årets utgave av Det internasjonale energibyråets energirapport. Den slår fast at tiden for å unngå dramatisk global oppvarming er i ferd med å renne ut, og at prisen for å vente med omstilling vil bli enorm. Samtidig kan gjeldskrisen bli katastrofal for arbeidet med å avverge klimakrisen. Viljen til å investere i ny teknologi som kan få ned utslippene faller i takt med de økonomiske problemene.

Den kommende klimameldingen blir vinterens store politiske sak i Norge. Den avgjør om vi fortsatt skal nyte respekt som miljønasjon, og om vi får til å kutte norske utslipp tilstrekkelig innen 2020 og videre. Klimameldingen bør preges av tanken om en Grønn New Deal. Hvis den økonomiske nedturen i Europa når Norge trenger vi kortsiktige tiltak for å få folk i jobb, og skape aktivitet i næringslivet. Samtidig trenger vi langsiktig omstilling til en grønnere økonomi, som kan overleve oljealderen. Investeringer i ny og mer miljøvennlig infrastruktur svarer på begge deler. Moderne jernbane og store løft for kollektivtrafikken i byene trengs for å få ned utslippene, men vil også bidra til næringsutvikling i hele landet, og økt framkommelighet.

Norge er avhengig av egen industri for å opprettholde arbeidsplasser, velstand og velferd. Samtidig må industrien redusere sine klimagassutslipp. Et høykostland som Norge må være tidlig ute med ny teknologi, kompetanse og løsninger. Hvis vi bare hjelper andre land å kutte sine klimagassutslipp uten å kutte hjemme, bidrar vi til at andre land utvikler ny og mer miljøvennlig teknologi, og norsk industri sakker akterut. Vi trenger derfor en klimamelding hvor det tas initiativ til et klimafond, hvor økte CO2-avgifter bidrar til finansiering av utslippskutt for norsk industri. Vi må også følge opp vedtaket om å la oljen ligge i Lofoten og Vesterålen med tilsvarende tilbakeholdenhet andre steder. Å satse ensidig på olje vil hindre oss i frigjøre de pengene, hodene og hendene vi trenger til å utvikle morgendagens arbeidsplasser.

Begge vår tids kriser trenger en omlegging mot mer styring av økonomien, med mer samarbeid og mindre konkurranse. Både krisen i økonomien og klimakrisen krever at vi fordeler makt på en annen måte. Et mer spredt og demokratisk eierskap gjør at færre kan spekulere bort våre felles framtidsutsikter og verdier, men også at vi sammen kan utvikle løsningene som klimaet trenger. Både elbilproduksjon og solcelleindustri er i ferd med å forlate Norge, akkurat i det gjennombruddet for begge teknologier var nært. All erfaring viser at staten må være motor i etablering av nye næringer i Norge. En aktiv næringspolitikk og et aktiv offentlig eierskap vil kreves for å sikre at nye ideer og løsninger får bære frukter i Norge, og skape arbeidsplasser her.

Kanskje er ikke den økonomiske krisen en trussel mot klimaet på jorden. Kanskje gir den faktisk muligheter til å finne nye svar. Den tøylesløse kapitalismens ødeleggelseskraft rammer både mennesker og miljø. Alternativene til den må verne om begge.

Kronikken har stått på trykk i Klassekampen 05.12.

Følg Audun Lybakken på bloggen hans Rett venstre

Eller på Facebook