I den sist oppdaterte rapporten fra European University Association (EUA) er Norge ett av seks land som ikke kutter i høyere utdanning. Den økonomiske krisa har rammet universiteter i Europa hardt. Mens åtte vesteuropeiske land, deriblant England, har kutt på mellom 10 og 50 prosent i bevilgningene til høyere utdanning, er Norge fremhevet som ett av tre land som har økt sin kunnskapssatsing. EUA forventer at den økonomiske krisa i neste omgang vil føre til kutt i forskning.

På denne bakgrunn framstår Venstre-leder Trine Skei Grandes anklager om manglende satsing på kunnskap (DN 17. januar) som perspektivløs. Dessuten er den faktisk feil og representerer et smalt og foreldet kunnskapssyn.

Den største kunnskapsutfordringen har vært utdanningsbølgen: Ungdomskullene vokser, og en økende andel ønsker å ta høyere utdanning. Samtidig ønsker stadig flere voksne i arbeidslivet påfyll av kunnskap. Tilsammen utgjør dette utdanningsbølgen.

Siden 2008 har søkningen til høyere utdanning i Norge økte med 17 prosent. Regjeringen har fulgt opp med å tildele over 6000 nye studieplasser, som ferdig utbygd vil gi en økning i studenttallet på nesten 20.000. Regjeringen har særlig prioritert studieplasser innen helse- og sosialfag, realfag og teknologi og lærerutdanning. Samtidig har universiteter og høyskoler gjort en fantastisk jobb for å få plass til så mange som mulig av dem som søker kunnskap. Sammen har vi lyktes med å møte utdanningsbølgen.

Dette er en kritisk og bred kunnskapssatsing for framtida, i motsetning til Venstres smale kunnskapssyn. Vår satsing vil føre til økte bevilgninger til universiteter og høyskoler på to milliarder.

Samtidig med den kraftige satsinga på morgendagens kunnskap, gjennom studentene, har det vært kraftig satsing på forskning. De offentlige bevilgningene til forskning har steget med rundt 27 prosent, målt i realverdi. Fjerningen av tidfestingen av treprosentmålet har ikke ført til mindre penger til forskning men har fått forskningsdebatten over på hva vi får ut av forskningen, heller enn hva vi putter inn.

For like viktig som pengediskusjonen, er hva vi faktisk har brukt penger på, og hvordan det virker: I min tid som statsråd har jeg fått på plass en årlig satsing på forskningsinfrastruktur på nesten 300 millioner. Utstyr er en forutsetning for internasjonalt ledende forskningssatsinger, og denne satsingen gir langsiktighet og forutsigbarhet.

Den dramatiske økningen i satsingen på alternativ energi og karbonfangst og -lagring har gitt rom for 11 forskningssentra for Miljøvennlig Energi (FME). Disse sentrene setter norske forskere i internasjonalt ledende posisjoner.

I de siste to budsjettene har også regjeringen økt bevilgningene til satsingen på den forskerstyrte forskningen med over 160 millioner kroner. Den rødgrønne regjeringa har aldri hatt realnedgang i forskningsbudsjettene. Forrige gang det var realkutt i forskningen var i 2003 ? da Venstre satt i regjering!

Kort sagt, den rødgrønne regjeringen har balansert satsing på både høyere utdanning, på grunnleggende forskning, på forskning for å møte globale utfordringer og for å bygge opp den fysiske strukturen for å oppnå vitenskapelige resultater.

Det burde ikke overraske noen at for å få plass nye satsinger, må andre satsinger vike. Omfanget av private gaver til forskning er i dag på omtrent samme nivå som de var før gaveforsterkningen ble innført. Et tiltak som ikke har noen påviselig virkning, måtte denne gangen vike for satsinger vi vet virker. Og satsingene virker: Norske forskere blir stadig oftere sitert i internasjonale forskningsjournaler.

Et av Skei Grandes ankepunkter er at forskningsfondet er «lagt ned». Forskningsfondets avkastning er gjort om til direkte bevilgninger over statsbudsjettet på egne poster. Et variabelt rentenivå og manglende justering av avkastningen ville gjort at norsk forskning ville hatt en milliard mindre å rutte med i 2015 dersom ikke regjeringen hadde foretatt seg noe.

For å sikre langsiktigheten og forutsigbarheten i forskningsbevilgningene, foreslo regjeringen derfor å sikre forskningsfondets hensikt direkte over statsbudsjettet. Venstre var blant de mest høylytte kritikerne.

Det mest oppsiktsvekkende med Skei Grandes kritikk, er at Venstre selv foreslo å legge ned forskningsfondet i høstens budsjettbehandling. Den største forskjellen på opposisjonens og regjeringens forslag var at forslaget Venstre støttet ikke har noen mekanisme for pris- og lønnsjustering og dermed ville ført til reelle kutt i forskningsbevilgningene på over 100 millioner kroner per år.

Mens Skei Grande tilslører opposisjonens politikk, bygger den rødgrønne regjeringa kunnskap i bredden.

Innlegget har stått på trykk i Dagens Næringsliv 18.01.2012