Skatt på valutatransaksjoner slår to fluer i en smekk: For det første begrenses den globale spekulasjonsøkonomien og bidrar til å sikre verden mot en ny finanskrise. For det andre skaffes det inntekter som kan finansiere klimatiltak i fattige u-land.

Valuta er verdens største handelsvare. Den globale valutahandelen har hatt en eksplosiv vekst og er blitt mer enn 100 ganger så stor de siste 30 årene. Over 2000 milliarder dollar – eller seks ganger Norges BNP – omsettes på valutamarkedet hver dag.

Hvis man skattlegger en finanstransaksjon med for eksempel 0,1 prosent av transaksjonen vil det bety at en valutaspekulant som flytter ti millioner kroner hver dag må betale ti tusen kroner. Investoren som flytter det samme beløpet en gang hvert femte år, må betale 2000 kroner i året. Det er altså en treffsikker skatt som motarbeider kortsiktige finansspekulasjoner, og som fremmer langsiktige investeringer og økonomisk stabilitet.

Partilederne i SVs nordiske søsterpartier tok til orde for valutaskatt da de var samlet på Island i februar i år. De ønsket ”…reguleringer på aksjehandel som kan sikre at finansnæringen ikke vokser sterkere enn resten av økonomien”, ifølge en uttalelse fra møtet. Samtidig ble det påpekt at en slik skatt kan skaffe ”globale midler til å løse globale problemer”. Det kan for eksempel være finansiering av fattigdomsbekjempelse, klimatiltak eller stabilisering av finansmarkedene.

Da Attac spurte stortingspartiene før valget om de ville innføre valutaskatt i Norge, var det kun SP og SV som svarte ja. AP har tidligere vært positive, men reservert seg mot en ensidig norsk skatt. Når EU løfter spørsmålet fram for IMF, samtidig som verdens ledere sitter i København og forhandler om finansiering av klimatiltak bør det aktualisere valutaskattet. Jens Stoltenberg: Burde ikke Norge støtte EUs initiativ?

Skrevet av Lars Egeland. Innlegget stod på trykk i Dagsavisen 18.desember 2009.