Å utvikle et samfunn med små forskjeller mellom folk er det mest effektive vi kan gjøre for å forebygge sosiale problemer og sikre at alle får delta i fellesskapet. Samfunn med små forskjeller scorer bedre på alle viktige mål for livskvalitet, som bedre helse, mindre kriminalitet, mindre barnedødelighet, mindre fattigdom osv. Et skattesystem som gir nok penger til å sikre en sterk velferdsstat og som samtidig flytter penger fra de som har mye til de som har lite, er avgjørende hvis vi ikke ønsker at forskjellene skal øke.

Med formuesskatten får vi inn et beløp hvert år fra landets rikeste som tilsvarer barnetrygden eller 25 000 lærere eller 16 000 sykehjemsplasser. Dette er ikke småpenger. Samtidig er formuesskatten hovedårsaken til at vi unngår at mange av landets milliardærer ender opp som nullskattytere, noe som ville true skattemoralen hos folk flest. Formuesskatten er også den viktigste årsaken til at vi endelig har fått et skattesystem der de rikeste betaler en større andel av sine inntekter enn det vanlige folk gjør (progressiv skatt).

Det går ikke an å se skattedebatten i Norge isolert fra det som skjer rundt oss i Europa og USA. Skattesystemer som lar de rike slippe å bidra til fellesskapet, øker forskjellene mellom folk. I gode tider kan ulikhet få utvikle seg uten sterk motstand. I krisetider, derimot, når arbeidsledigheten øker og mange ikke vet om de har tak over hodet neste måned, øker også raseriet over at et lite mindretall velter seg i luksus. Samtidig ser vi at svært få kriserammede land har benyttet anledningen til å øke skattene for disse gruppene. Trusselen om utflagging og argumentet om at skattesystemet må være ”næringsvennlig” misbrukes inntil det groteske. I USA har dette ført til at den ene prosenten superrike nå har 24 prosent av inntektene og hele 40 prosent av formuen i landet. De betaler også forholdsmessig mindre skatt enn vanlige folk – skattesystemet er dermed regressivt for denne gruppa. I den andre enden øker antallet fattige i rekordfart: Det har ikke vært flere amerikanere under fattigdomsgrensa på 52 år.

De siste 20 årene har forskjellene økt sterkt i svært mange land, også i Norge. SSB har vist hvordan inntektsforskjellene for eksempel økte betydelig under den Høyre-dominerte Bondevik II-regjeringen. ”Går vi tilbake til perioden 2001–2005, var det (…) en betydelig økning i ulikheten over tid, ved at den rikeste tidelen av befolkningen disponerte en økende andel av totalinntekten”, konkluderte SSB-forskerne Epland og Mørk i en artikkel i Samfunnsspeilet i fjor høst. Men i 2005 overtok den rødgrønne regjeringen og Kristin Halvorsen (SV) ble finansminister. I stedet for å fjerne formuesskatten for alle, som høyresiden hadde planlagt, fjernet vi den for en halv million småsparere, mens de mest formuende fikk store skatteøkninger. Dermed kunne Klassekampen bringe følgende konklusjon til sine lesere 7. desember i fjor: ”Etter tiår med økende inntektsforskjeller i Norge, ble trenden brutt i 2006. Siden den gang har det ikke skjedd noen økning i inntektsforskjellene i landet”.

Formuesskatten er bare ett av flere elementer i skattesystemet, men det er det beste verktøyet vi har for å sikre at de rikeste i Norge skal bidra med sin del til spleiselaget. Jeg er enig med NHH-professor Terje Rein Hansen som i Dagens Næringsliv 13. desember 2010 skrev at en ”avvikling ville gi et gedigent "spleiselag" fra folk flest til de superrike”. Dette ville vært usosial politikk uansett når det ble gjort. I dagens Europa, hvor millioner demonstrerer mot økende forskjeller og velferdskutt, ville det være direkte umusikalsk. SV er tvert imot sterkt for at vi skal forsvare og videreutvikle det flotteste ved Norge: Likhetstanken, tilliten og solidariteten. Vi er sterkere sammen enn vi er alene, og Norge blir et mye bedre samfunn hvis vi stiller opp for hverandre. Det gjelder for de rikeste av oss også.

Inga Marte Thorkildsen, finanspolitisk talsperson i SV

Denne kronikken var på trykk i Klassekampen 21. november 2011.