Video av talen del 2

Video av talen, del 3

Video av talen, del 4

Video av talen, del 5

Kamerater, kjære landsstyre,

Jeg har lenge sett fram til å få innlede for landsstyret om inkluderingspolitikken. Fordi jeg nå har hatt fire måneder som inkluderingsminister, og brukt dem til å snakke med flest mulig av de menneskene som på ulike vis lever sine liv og har sin hverdag midt i det som er temaet for vårt samfunns ofte tøffeste politiske debatt – den om vår nye, flerkulturelle virkelighet.

Med innvandrere på Grønland i Oslo som har levd størsteparten av sine liv i vårt land, med nyankomne flyktninger i Trondheim som i håp om en annen framtid pugger norskgloser på harde livet, med de enslige barna fra Afghanistan og Eritrea som endelig har funnet en slags ro på barnevernet sitt omsorgssenter i Grue. Med de ansatte på familievernkontoret i Gamle Oslo som kjemper mot tvangsekteskap, og IMDI-ansatte som forsøker å få kommunene til å ta imot flere kommende nordmenn for bosetting. Med innvandrerorganisasjoner, idrettsforeninger, fagforeninger og arbeidsgivere som på ulike vis forsøker å få til inkludering i hverdagen. Med somalieren som blir diskriminert i norsk arbeidsliv og aldri får jobb tross godt dokumenterte ferdigheter, og med den homofile som blir diskriminert på gaten i en innvandrertett bydel.

Med majoritetsnordmenn, sånne med like mange forfedre i fjordene og dalene som meg selv, de av oss som fortsatt utgjør og kommer til å utgjøre det store flertall her i landet, - noen som synes vi viser for lite solidaritet med mennesker som søker beskyttelse hos oss, og andre som er undrende og usikre på hva forandringene vil gjøre med landet vårt.

Med unge kvinner, med og uten hijab, som kjemper mot doble barrierer – både enkelte i deres eget miljøs mistenksomhet mot kvinner med oppdrift, og deler av storsamfunnets mistenksomhet mot deres opphav. Og med noen få sinte, unge menn som ikke synes de har noen plass i Norge, noen fordi de har møtt for mange stengte dører, noen fordi de har stengt seg selv ute.

Alt dette er bruddstykker av en virkelighet som vi skal lage politikk for. SV må gå til den oppgaven med selvtillit. Det finnes mange myter om hva vi mener, denne debatten skal vi bruke til å gjøre det helt klart hva vi står for og hva vi ikke står for. For meg er nøkkelen at SV skal være et parti som sier det som er sant. Det kan høres selvsagt ut, men er faktisk ganske krevende. For i integreringsdebatten er det ofte mange ting som er sant på en gang, og sannhetene kan peke ulike veier. Da er det fristende å ty til generaliseringer og forenklinger, særlig for politikere. Men jeg vil at vi skal være kompromissløst nyanserte, aldri redde for å si det som er sant.

En kunnskapsbasert debatt er alternativet til den svogersosiologien som ofte får dominere akkurat dette feltet. Kunnskap er forutsetningen for dialog om ting som er vanskelig, fordi et felles virkelighetsbilde er nødvendig for å finne fram til felles handling. En kunnskapsbasert debatt vil vise oss to ting:
- At det går langt bedre med integreringen i Norge enn de fleste tror
- At de problemene som ofte får dominere dagsorden, som tvangsgifte, større grad av fattigdom eller mindre likestilling i innvandrerbefolkningen, er reelle problemer. De kan ikke bortforklares, og må adresseres av et sosialistisk parti.

Et parti som er kompromissløst nyansert kjemper for å få fram begge disse sannhetene. Får vi et mer realistisk bilde av utviklingen, og klarer å vise folk at vi faktisk lykkes ganske godt som flerkulturelt samfunn, blir det også lettere å finne felles grunn til å gå løs på det som er vanskelig. Den største faren i dag er at mistenksomhet og mangel på respekt sås mellom majoritet og minoriteter, slik at det blir vanskeligere å fortsette den positive utviklingen der det går bra, og vanskeligere å skape positiv utvikling der ting ikke går bra.

Å si det som er sant, både når sannheten passer oss godt og når den er ubehagelig er altså vårt første bud i denne debatten. La meg derfor begynne der.

Hvordan går det egentlig med integreringen i Norge?

Hvem er innvandrerne (de som selv er innvandret eller født i Norge med innvandrerforeldre – SSB):
• I dag er det 508 000 personer bosatt i Norge som enten har innvandret selv eller er født i Norge med innvandrerforeldre.
• Til samme utgjør disse gruppene 10,6 prosent av befolkningen.
• Nesten halvparten (233 000 personer) har bakgrunn fra Europa.
• Det er 186 000 personer med bakgrunn fra Asia, 61 000 med bakgrunn fra Afrika og 17 000 med bakgrunn fra Sør- og Mellom-Amerika.
• Av innvandrere er det flest fra Polen, Sverige, Tyskland og Irak.
36 prosent av innvandrerne har norsk statsborgerskap.
Hvorfor kom/kommer innvandrerne?
• I perioden 1990-2008 har det i alt innvandret 377 000 personer med statsborgerskap fra et land utenom Norden til Norge og fått opphold her.
• Av disse var det 24 prosent som kom på grunnlag av flukt
• 24 prosent på grunnlag av arbeid
• og 11 prosent fikk opphold for å ta utdanning
• 23 prosent ble familiegjenforent med en person som allerede var i Norge
• og 17 prosent fikk opphold på grunnlag av en familieetablering.
Gruppen innvandrere er svært variert og sammensatt. I Norge bor det i dag over 500 000 personer som har innvandret eller som har foreldre som har innvandret. Disse har bakgrunn fra over 200 nasjoner. Noen er nye her, mange har bodd her i mange år, og mange er født her.

De største innvandrergruppene – innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre - har i dag bakgrunn fra
- Polen 44 482
- Pakistan 30 161
- Sverige 28 730
- Irak 24 505
- Somalia 23 633
- Tyskland 20 916
- Vietnam 19 726
- Danmark 19 284
- Bosnia 15 683
- Iran 15 666

Innvandrere kommer til landet fordi de får jobb her, fordi de gifter seg med en norsk borger, eller fordi de er flyktninger. Noen er universitetsutdannede leger, andre mangler grunnskole, noen kommer hit som etterspurte dataingeniører eller bygningsarbeidere, andre har aldri vært ute i arbeidslivet. Mange av problemstillingene vi snakker om når vi diskuterer inkludering gjelder ikke innvandrere – de som selv har flyttet til Norge – men deres barn. Det dreier seg om norske barn, barn av innvandrere, som er født her og som har hele sin oppvekst og skolegang i Norge. Disse er ikke innvandrere! De er våre barn og vår ungdom.

Hvordan går det så med integreringen av alle disse nye menneskene? Jeg tror det har festet seg en oppfatning blant mange i Norge av at vi lykkes dårlig med integreringspolitikken. Påstanden gjentas ofte, både fra media og politikere som snakker om den ”mislykkede integreringen”. Det blir også gjentatt, fra tid til annen,at det norske samfunnet er dårligere egnet til å håndtere innvandring enn land vi naturlig kan sammenlignes med. Begge disse bildene er feilaktige. Vi lykkes faktisk ganske godt i Norge, og vi lykkes på avgjørende områder bedre enn land rundt oss.

Dette er tallenes tale (2009):
• 64 prosent av alle innvandrere mellom 15 og 74 år er sysselsatt. For hele befolkningen er tallet 71 prosent. Det er store forskjeller i sysselsettingen avhengig av hvilke land innvandrerne kommer fra, hvor lenge de har vært her og årsaken til at de kom, og om de er kvinner eller menn. Vi vet at botiden i landet har stor betydning for graden av sysselsettingen, og at jo lenger man har bodd i Norge, jo høyere blir deltakelse i arbeidslivet.
• Alderen ved innvandringstidspunktet til Norge har svært mye å si for andelen som er i arbeid eller utdanning blant de som er innvandrere. Har de innvandret i svært ung alder og hatt hele skolegangen i Norge, er andelen i arbeid og utdanning om lag på samme nivå som for norskfødte med innvandrerforeldre. Men også blant de som innvandret litt senere i barndommen eller tidlig i ungdomsårene, finner vi andeler aktive nært opptil dette nivået. Det er følgelig innvandrere med kortere botid i Norge som særlig trekker ned nivået i innvandrergruppen som helhet.
• Norskfødte med innvandrerforeldre, altså barn av innvandrere, har betydelig høyere grad av sysselsetting enn de som selv har innvandret. Av de mellom 20 – 24 år er 70 prosent sysselsatt, noe som er 9 prosentpoeng høyere enn nivået for innvandrere i samme aldersgruppe og litt over 4 prosentpoeng under befolkningen totalt i denne aldersgruppen. Norskfødte med innvandrerforeldre er imidlertid ingen stor gruppe på arbeidsmarkedet ennå.

Sammenlignet med andre land:
Det store flertall innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge deltar altså i arbeidslivet, er økonomisk selvstendige, snakker norsk og deltar og bidrar på samfunnets ulike arenaer. At dette også gjelder sammenlignet med andre land ble dokumentert i en OECD-rapport som kom i fjor (Labour market integration of immigrants and their children in Norway). Rapporten står sentralt når det gjelder internasjonale sammenligninger på området.

OECD-rapporten:
- OECD-rapporten fra 2009 er en vurdering av integreringspolitikken i Norge med vekt på innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet. Norge sammenlignes med ti andre land OECD-land, blant dem Sverige, Danmark og Nederland.
- Hovedfunnet er at innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet i Norge er relativt god sammenlignet med andre land. Differensen mellom innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet og befolkningen ellers ligger på drøye 8 prosentpoeng. Tilsvarende tall for Nederland er 15 og for Sverige og Danmark 14.
- OECD finner også at deltakelsen på arbeidsmarkedet for gruppen norskfødte med innvandrerforeldre er god sammenlignet med unge uten innvandreforeldre.
- OECD trekker frem som positivt den innsatsen Norge har gjort for å øke innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet, herunder introduksjonsprogrammet. Introduksjonsprogrammet har som mål å gi nyankomne norskopplæring, samfunnskunnskap og annen hjelp for raskest mulig å komme i arbeid eller utdanning.

Andre kilder:

- Barnefattigdom: En nylig gjennomført sammenlignende studie tar for seg barnefattigdom i Sverige, Danmark og Norge i perioden 1993-2001. I alle de tre landene og for alle årene som er undersøkt har barn av majoriteten (”natives”) mindre enn 10 prosent risiko for å oppleve fattigdom, mot mellom 38 og 58 prosent av barna med innvandrerbakgrunn. Mot slutten av observasjonsperioden hadde 1/3 av de fattige barna i Norge innvandrerbakgrunn, mot om lag halvparten av barna i Danmark og Sverige.

- Introduksjonsprogrammet: Introduksjonsordningen er et av de viktigste virkemidlene vi har for å styrke nyankomnes flyktninger og deres familier sine muligheter for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet, og deres økonomiske selvstendighet.
- Introduksjonsprogrammet gir gode resultater. De siste årene har over halvparten av de som gikk ut av introduksjonsprogrammet kommet over i arbeid eller utdanning. Av de som gikk ut av ordningen i 2007 var 63 prosent sysselsatt eller i utdanning i 2008.

- Norskopplæring: Mye tyder på at de som omfattes av rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap gjennomfører opplæringen. De som i liten grad gjennomfører er arbeidsinnvandrere som har plikt, men ikke krav på å få gratis opplæring.
- Antall kandidater til frivillig avsluttende prøve er økende og resultatene bli bedre. Dette er et tegn på at vi er på rett vei med opplæringen. I 2009 avla ca 10 000 kandidater prøve mot 4-5000 for bare noen år siden. Flere består også prøvene, første halvår 2009 hadde 3 av 5 bestått skriftlig prøve og 9 av 10 hadde bestått muntlig.

- Barnehage: Det har vært en positiv økning i antallet minoritetsspråklige barn i barnehage de senere år. I 2008 deltok 67 prosent av minoritetsspråklige barn i barnhage mot 87 prosent av alle barn. Det er særlig i de lavere aldersgruppene hvor forskjellene er størst. For barn på fire og fem år er tallene 91 og 93 prosent, mot 96 og 97 prosent av alle barn.
- Med regjeringens satsing på gratis kjernetid i Groruddalen og Søndre Nordstrand i Oslo ser vi at tallene for deltakelse i barnehage er enda høyere. I bydel Grorud går for eksempel 100 prosent av alle femåringer i barnehage. (2008-tall)

- Skole – høyere utdanning: Nasjonale prøver i skolen har vist at elever med innvandrerbakgrunn som gruppe, og spesielt de som selv har innvandrer, har dårligere læringsutbytte enn andre elever. Unge med innvandrerbakgrunn er overrepresenterte blant dem som ikke fullfører videregående opplæring. Dette gjelder særlig guttene.

- Norskfødte med innvandrerforeldre (19-24 år) deltar i større grad enn ungdom totalt sett i høyere utdanning og det har vært en sterk økning i denne gruppen. Mens 30 prosent av alle 19 – 24 år deltar i høyere utdanning, er tallet 35 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre. Blant kvinnene i denne gruppen er tallet 40 prosent blant de norskfødte med innvandrerforeldre mot 36 prosent blant kvinner generelt. (tall fra 2007)

- Levekår: Det er også viktig å merke seg at mye av den løpende statistikken fra SSB fra senere år bygger opp under bildet av at det går i riktig retning med integreringen i Norge: Forskjellene mellom innvandrere og resten av befolkningen er mindre på viktige levekårområder enn for ti år siden. Levekår og deltakelse bedrer seg på en rekke områder med økt botid.

Si det som er sant

Dette positive bildet må fram. Fordi det er sant. Og fordi det må ligge til grunn når vi skal snakke om det som ikke går bra. Jeg er overbevist om at hvis vi makter å fokusere på det positive, skape tillit til at vi lykkes som flerkulturelt samfunn, så blir det også lettere å gjøre noe med det negative. Omvendt er det også slik at å være åpen på det som ikke går så bra, er en forutsetning for å bli trodd på at hovedbildet faktisk er langt bedre. En del av sannheten om integreringen i Norge er nemlig også at minoritetsbefolkningen er overrepresentert på flere negative statistikker. Det handler om arbeidsløshet og fattigdom, om samfunnsmakt og om manglende likestilling i mange innvandrergrupper.

Problemene har ulike røtter. Noe handler om problemer som oppstår i innvandrermiljøer i Norge, noe om problemer tatt med fra andre land, noe om at mange innvandrere havner nederst ved bordet i det norske klassesamfunnet og noe om diskriminering. Ofte om en kombinasjon av en eller flere av disse faktorene.

Arbeid
Arbeidsløsheten blant innvandrerne er omkring tre ganger høyere enn nivået i befolkningen for øvrig. Her er det flere forklaringer, blant andre:
- Kort botid i landet – manglende norskkunnskaper og kvalifikasjoner for det norske arbeidsmarkedet. For noen kan det handle om problemer med å få godkjent tidligere utdanning og kompetanse. For mange andre at vi har stadig mindre bruk for ufaglært eller lite spesialisert arbeidskraft i Norge er en utfordring, både for grupper som kom hit som arbeidsinnvandrere i en tid da landets behov var annerledes og for enkelte nye flyktninggrupper.
- Overrepresentasjon i konjunkturutsatte virksomheter
- Diskriminering som gjør det vanskelig å komme inn i arbeidslivet

Samfunnsmakt
Innvandrerbefolkningen er marginalisert på alle områder hvor det utøves samfunnsmakt i Norge. Det er en helt vesentlig utfordring, for uten representasjon er det vanskelig for en gruppe å både kreve sin rett og bli avkrevd sin plikt. Etniske minoriteter er underrepresentert i kommunestyrer og på Stortinget, blant velgerne på valgdagen og blant tillitsvalgte i fagbevegelsen. I næringsliv og styrerom er underrepresentasjonen enda større.

Likestilling
SV er et feministisk parti. Kanskje er vårt bidrag til likestilling det viktigste dette partiet har gjort for å forandre Norge. Uten venstresidens kamp for kvinners rett til å arbeide, og velferdsordningene som gjorde det mulig, ville Norge i dag hatt lavere velstand og færre barn – og langt mindre frihet for hver enkelt av oss.
Vi har langt igjen til full kvinnefrigjøring i Norge. Det ser vi på lønnsforskjellene, på mannsdominansen overalt hvor det finnes store penger og mye makt, på den fortsatt forbausende tradisjonelle ansvarsfordelingen i norske familier og på det skremmende omfanget av menns vold mot kvinner i norske hjem.

Denne virkeligheten minner oss om at likestilling ikke er kulturbestemt, det er ingen spesifikt norsk verdi. Da min tante ble født i 1942 ringte min farfar oppglødd hjem til en nyslått bestemor og fortalte at han hadde fått en datter. Skuffelsen i andre enden av telefonrøret var stor. ”Det ble bare en pike”, slo min oldemor fast. Vi har oppnådd det vi har i årene etterpå gjennom kamp for frigjøring, og må oppnå det som står igjen på samme måte.

Mange av de landene vi i dag har innvandring til Norge fra har ikke vært gjennom en sånn prosess, eller har kommet langt kortere på veien mot frigjøring fra tradisjonelle kjønnsroller. Det går ikke an å underslå at mangelen på likestilling i enkelte innvandrergrupper derfor er større enn i befolkningen ellers – selv om en viktig del av bildet er at det går rett vei, for eksempel når det gjelder jenter og utdanning.

Den største utfordringen handler om arbeid. Som vi har sett er yrkesdeltakelsen svært lav blant kvinner i enkelte grupper. Størst forskjell mellom kvinner og menns deltakelse finner vi blant folk med bakgrunn i Tyrkia, Somalia, Pakistan, Irak og Afghanistan.

Stor kvinnelig deltakelse i yrkeslivet, med den selvstendighet og samfunnsposisjon det medfører, er den viktigste forutsetningen for likestilling. Slik motvirkes også isolasjon av kvinner og barn, og inkluderingen i det norske samfunnet styrkes.

Økt yrkesdeltakelse for minoritetskvinner er dessuten det kanskje viktigste enkeltbidraget vi kan gi til å bekjempe barnefattigdom. En urovekkende stor andel av fattige barn i Norge har minoritetsbakgrunn, og mange av dem er utsatt fordi de lever i eninntektsfamilier. Å sørge for at også disse barna i framtiden lever i familier med to inntekter vil løfte mange ut av en barndom i fattigdom.

Å få flere av disse kvinnene i arbeid handler om mange ting. Om å sørge for at alle får muligheten til å lære språk, om å få bukt med diskriminering i arbeidslivet, om å tilby gode og billige barnehager, om kontantstøtten som gjør det lønnsomt for mange å være hjemme og ikke minst: om å endre tradisjonelle kjønnsrollemønstre i familiene.

I mitt arbeid som både likestillings- og inkluderingsminister møter jeg også utfordringer for enkelte kvinner som er langt mer brutale og dramatiske enn mangel på arbeid.

Tvangsekteskap:
I fjor ble det rapportert 79 tilfeller der personer ble giftet bort med tvang. Det er 17 flere enn i 2008. I tillegg er det grunn til å tro at mørketallene er store.
Tvangsekteskap er forbudt etter norsk lov, det er brudd på menneskerettighetene og regjeringen har bevilget over 70 millioner kroner til arbeidet mot tvangsekteskap. Hjelpeapparatet vårt når nå fram til mange flere enn før. Jeg kommer til å gi det svært høy prioritet framover. Et feministisk parti må stå først i kampen mot denne typen overgrep mot unge mennesker.

Det handler om ikke å akseptere patriarkalsk ukultur, tradisjonelle begrep om ære og skam, og om å slåss mot sosial kontroll og for den enkeltes rett til å bestemme over sitt eget liv.

Moralpolitiet på Grønland:
Nettopp sosial kontroll har nylig vært i fokus i forbindelse med det såkalte moralpolitiet på Grønland i Oslo. Vi som har oppholdt oss mye i bydelen vet at det finnes. Kvinner med minoritetsbakgrunn i vestlige klær ble hetset for å være for moderne, for norske. Homser som åpent viste som kjærlighet har blitt mobbet, til og med angrepet.

De som tok opp dette spørsmålet var befolkningen i bydelen selv. Og venstresiden har ført an i debatten om hvordan vi skal stoppe det. Det er riktig og viktig. Bare vi, som er venner av det flerkulturelle Grønland og menneskene der, kan gå løs på problemene på en måte som skaper tillit og ikke isolasjon. Derfor var noe av det første jeg gjorde som inkluderingsminister å gå over Grønland sammen med Amal Aden, vinner av årets Zola-pris for sivilt mot, for å vise at jeg ikke aksepterer truslene hun får fra andre somaliere. Og derfor har jeg både sagt meg positiv til å komme på møte i en av Grønlands moskeer, til å bidra til bydelsutvalgets arbeid mot moralpolitiet og til å delta hvis Skeive Dager legger årets homoparade til bydelen.

Menns vold mot kvinner
Vi ser at andelen av kvinner som oppholder seg på krisesentrene er urovekkende stor for kvinner med minoritetsbakgrunn. Vi må spørre hvorfor, og vi må gjøre noe med det. Også barnevernet må forandre seg, når vi ser at en større andel av barna der enten er innvandret selv, eller har foreldre som er innvandrere. På samme måte: Når det viser seg at så å si alle overfallsvoldtekter i flere norske byer begås av menn med bakgrunn fra bestemte deler av verden, så er det en fellesnevner som ikke kan overses. Det må det gå an å gjøre uten å kriminalisere det overveldende flertall av menn med samme bakgrunn, som aldri i verden ville finne på å voldta.

Alt det jeg nå har sagt er sant. Men det må aldri brukes til generalisering. For det er også sant at svært mange innvandrerkvinner- og menn lever likestilte liv og deler våre idealer, og at svært mange etnisk norske familier ikke gjør det. Igjen så er flere ting sant på en gang. Det store flertall av voldtekter i Norge begås ikke på gaten, men i hjemmet. Og de begås av etnisk norske menn. Selv om det er mange kvinner med utenlandsk bakgrunn på krisesentrene, så viser det seg at en stor andel av dem er banket opp av etnisk norske menn.

Det er viktig å vite at det er særlige likestillingsutfordringer i enkelte deler av befolkningen. For da kan vi gjøre en ekstra innsats for å styrke solidariteten med de kvinnene det gjelder. Men vi må aldri gjøre likestillingskampen til et spørsmål om å be minoritetene slutte opp om ”norske verdier”. Til det har majoritetsbefolkningen for langt igjen til likestilling selv. Det handler om å forlange at alle i dette landet slutter opp om universelle rettigheter. De viktigste tiltakene er derfor også de universelle tiltakene, de som handler om å styrke alle kvinners rettigheter – enten det dreier seg om rett til arbeid, omsorg for barn eller frihet fra vold.

Dette partiet skal aldri gjemme seg i likestillingskampen. Vi aksepterer ingen kulturelle unnskyldninger for forskjellsbehandling eller ufrihet, vi gir blaffen i hvor folk kommer fra, vi stiller de samme kravene til alle.

Integrering er en toveis prosess

Inkludering er en toveis prosess. Både storsamfunnet og de som kommer hit må tilpasse seg. I inkluderingspolitikken er det riktig å stille krav, og det er viktig at kravene går begge veier. Både majoritet og minoritet har plikter og rettigheter, hvis vi skal lykkes sammen.

Vi må stille krav til staten om å legge til rette for språkopplæring, opplæring i hvordan det norske samfunnet fungerer og om både et arbeidsliv og velferdsordninger som gjør at ingen trenger å leve i fattigdom. Vi må stille krav til arbeidsgivere om å få bukt med diskriminering i arbeidslivet og til folk flest om å mobilisere mot hverdagsrasisme. Og storsamfunnet må sørge for at det finnes rom for folk som kommer hit til å ta vare på sin egen kultur og identitet, gjennom for eksempel organisasjonsliv eller religiøs utfoldelse.

Vi må stille krav til minoritetene om å gjøre en innsats for å lære språk og komme i arbeid. Om å tilpasse seg det vi vil skal være ufravikelige felles regler, for eksempel når det gjelder likestilling. Om å bekjempe holdninger i egne miljøer som vil isolere seg fra det norske samfunnet. Om å delta på fellesarenaer, alt fra foreldremøter og idrettslag til deltakelse i valg.

Slik debatten utvikler seg i Norge skulle en av og til tro det var majoriteten som måtte tilpasse seg mest. Sånn er det jo ikke. Det er innvandrerne som står overfor den største overgangen. Men også storsamfunnet endrer seg, gir plass for flere måter å leve på og flere identiteter. Det er naivt å tro at en slik gjensidig tilpasning kan foregå friksjonsfritt.

I blant oppstår konflikter, og det er greit. Det er hvordan vi håndterer disse konfliktene som avgjør. Møtes den med moralsk panikk og opportunisme fra majoritetens politikere og media, og isolasjon fra minoriteter går det galt. Møtes motsetninger med dialog og respekt, og tas inn på en ryddig og saklig måte i vårt politiske system og våre politiske debatter vil det gå bra. Klarer vi det blir krystallklare holdninger og tøffe krav ikke noe problem for inkluderingen, men en del av den.
Det er fullt mulig, og helt nødvendig, å utfordre hverandre, så lenge det gjøres med respekt. Da er proporsjonene viktig. For ofte får de viktigste utfordringene for lite oppmerksomhet (arbeid, segrergering i skole og bomiljøer, språkopplæring), mens andre spørsmål får dominere dagsorden. Integreringsdebattens besettelse ved slør og religiøse symboler er etter min mening et eksempel på det. Fokuset på disse spørsmålene står ikke i forhold til hvor viktige de er for å lykkes i inkluderingspolitikken.

Jeg synes det er en styrke at vi har en ærlig debatt i SV om disse tingene. Jeg vil derfor også si min ærlige mening om dem. Religionens plass i vårt samfunn er ingen uviktig debatt, men jeg mener forbudslinjen som oftest er en avsporing. Jeg ønsker mest mulig sekulære fellesarenaer, og jeg vil aldri akseptere at noen skal måtte ikle seg religiøse symboler hvis de ikke velger det selv. Jeg deler derfor skepsisen til en utvikling hvor stadig flere småjenter går med hijab på skolen, og jeg støtter Osloskolens reglement som ikke tillater ansiktsslør i klasserommene. Jeg mener tildekking av kvinners ansikter med burka og niqab er undertrykking. Men jeg går ikke inn for å forby alt jeg ikke liker.

Det har en prinsipiell side, som handler om hvor vi trekker grensen for hva politikere skal regulere. Jeg mener at folks klesdrakt er over den grensen. For demokratiske sosialister er slike liberale prinsipper fundamentale.

Det har også en kvinnepolitisk side. Jeg frykter at kvinner og barn skal bli arena for en kamp mellom staten og konservative menn, og jeg frykter at flere vil isolere seg fra det norske samfunnet. Og så har det en inkluderingspolitisk side. Er det en ting sosialister bør vite, så er det at frigjøring som regel kommer nedenfra og innenfra – den blir sjelden pådyttet ovenfra. Vi må støtte kvinner som krever sin rett til å velge selv. Det gjør vi neppe best ved å gjøre slike plagg til et symbol- og stridsspørsmål mellom staten og bestemte religiøse grupper.

I det hele tatt er dette utfordringer som vi ikke bare kan vedta vekk. Som i mange andre deler av likestillingskampen er det den seige, langvarige holdningskampen som virker best. Den må vi derfor delta i med full styrke.

Den onde sirkelen

Noen ganger i det siste har jeg fått høre at jeg går med filttøfler i inkluderingsdebatten fordi jeg ennå ikke har bedt noen dra til helvete. Som mange andre var min første innskytelse da jeg hørte de avskyelige uttalelsene til Mohyeldeen Mohammad om diktatur og steining av homofile å be ham ta med seg de avsindige ideene sine tilbake dit han kom fra. Men så viste det seg at stedet han kom fra var Larvik.

Det er ingen av oss som gråter om denne mannen ikke kjøper returbillett fra Saudi Arabia, ideer om religiøst diktatur har ingen plass i Norge. Fenomenet radikal islamisme i vårt land er fortsatt marginalt, men debattene vi har vært gjennom i det siste kan minne oss om to viktige ting. Det ene at vi ikke kan be alt vi ikke liker om å reise sin vei. Det andre at terskelen for å bli stemplet som naiv snillist i inkluderingsdebatten er betydelig senket.

Det siste bekymrer meg, for vi er på vei inn i et debattklima som til tider minner om den islamofobien vi finner i en del andre europeiske land – og som blant annet resulterte i minaretforbudet i folkeavstemningen i Sveits før jul. Det vil ikke føre noe godt med seg, verken for norske muslimer eller resten av dette samfunnet. Jeg vil advare kraftig mot at en retorikk rettet mot muslimer, som spiller på både gruppetenkning, grov generalisering og konspirasjonsideer, blir mer akseptert i norsk offentlighet. SV må stiller seg i spissen for å bekjempe et sånt stigmatiserende debattklima.

Det finnes en forestilling på høyresiden og i deler av mediene om at norsk offentlighet preges av at ingen tør å ta debatten om negative sider ved innvandring. Vel, i dag kan jeg knapt åpne en avis uten å se noen som ”tør” dette. Det kreves sant å si ikke særlig mye mot for å snakke om tvangsekteskap, moralpoliti eller fordømme islamisme, slik jeg har gjort i dag. Tvert imot er vi i ferd med å få et klima hvor du utdefineres som naiv eller feig dersom du ikke er klar for å ramse opp den rituelle tilståelsen om at det går ganske dårlig med det flerkulturelle Norge.

Min opplevelse er at det i dag krever mer mot å snakke om rasisme og diskriminering eller å fastholde at det flerkulturelle Norge faktisk går i riktig retning, det utløser flere hatmail og negative aviskommentarer. Dette er den nye politiske korrektheten. Jeg nekter å bøye meg for den, for den er minst like lite sann som den gamle. I dag krever det mot å være kompromissløst nyansert. Vi må vise at vi har det motet.

I Trondheim for noen uker siden møtte jeg en kar som driver et malerfirma. Han tar inn flyktninger og gir dem opplæring i faget og muligheten til å prøve seg en tid i arbeidslivet. Han hjelper dem også videre, med referanser og kontakter til folk som trenger håndverkere rundt om i Trøndelag. Han fortalte meg om en somalier han hadde tatt inn. Han var dyktig og lærenem og gjorde en utmerket jobb. Siden det var enorm etterspørsel etter håndverkere trodde han det skulle gå greit å skaffe mannen jobb. Men det fikk han aldri. Ingen ville ha en somalier, uansett hvor god han var til å male.

Diskriminering og rasisme er i høyeste grad en del av norsk virkelighet. Hvis vi glemmer å stille krav til majoriteten, er det ikke bare grovt urettferdig. Det er også en sikker måte å mislykkes med inkluderingen på.

Et tredje standpunkt

Hva slags visjon har vi for det flerkulturelle Norge? I dag blir integrering for ofte forstått mer eller mindre som assimilering. På alle viktige punkt skal minoritetene bli som majoriteten. Da betyr ikke integrering bare at minoritetene skal tilpasse seg det norske samfunnet, men at de skal bli som majoriteten, gi slipp på andre identiteter.

SV har alltid forkastet et sånt syn. Det er en av grunnene til at vi i dag snakker om inkludering, i tillegg til integrering. I en global verden blir det mer og mer naturlig at mennesker kan ha flere identiteter, flere tilhørigheter. Det trenger ikke gjøre folk til mindre lojale og positive borgere av Norge. I vår tid finnes det mange måter å være norsk på.

Vårt problem har vært at alternativet til assimiliering ofte har blitt oppfattet å være en prinsippløs multikulturalisme. Venstresiden har vært oppfattet som kulturrelativister, som setter doble standarder og er villig til å unnskylde brudd på prinsipper vi ellers setter høyt hvis de kan forklares med tilhørighet i en annen kultur.
SV har aldri stått for dette. Derfor har SVere for eksempel snakket om tvangsekteskap lenge. Men vi har behov for å formulere en tydelig annerledes visjon og posisjon, for å rydde av veien sånne misoppfatninger om hvor vi står.

Jeg vil foreslå et tredje standpunkt som grunnlag for vår politikk. Et som verken er assimilering eller kulturrelativisme. Det tredje standpunkt handler om å insistere på at vi skal være én nasjon. Det som binder oss sammen er ikke hvor lang slektstavle vi har i Norge, men at vi bor her og er glad i dette landet. I den norske nasjonen er det derfor plass til mennesker med røtter og tilhørighet også andre steder i verden.

Det tredje standpunkt handler om å insistere på at vår nasjon skal ha noen felles, ufravikelige verdier. Det vil foregå politisk kamp om hva disse skal være, men jeg vil foreslå demokrati, likestilling og sosial likhet. Vi må være kompromissløse på de felles verdiene og spillereglene. De må gjelde alle, og vi må kreve at de respekteres av alle, og at alle tilpasser seg dem.

Det tredje standpunkt handler om å akseptere religiøst og kulturelt mangfold utover disse felles grunnverdiene. Om å se ulik bakgrunn og identitet som en styrke for Norge, ikke en trussel.

Det tredje standpunkt handler om å behandle alle innbyggere i dette landet som individer. Ingen skal måtte stå ansvarlig for det andre gjør, eller bli kollektivt dømt og vurdert.

For å virkeliggjøre dette tredje standpunktet kreves politisk handling. Hva er de viktigste oppgavene?

1. Språk
For å få tilhørighet, en jobb og sørge for at folk har en stemme, må enda flere få opplæring slik at de behersker norsk. Regjeringen har økt tilskuddet til opplæring i norsk og samfunnskunskap og ønsker å utvide antall norsktimer nyankomne innvandrere har rett og plikt til å gjennomføre, fra 300 til 600 timer opplæring. Vi må diskutere hvordan vi kan utvide retten til flere grupper av innvandrere i framtiden.

2. Politisk og økonomisk makt
Vi må bidra til å løfte folk med minoritetsbakgrunn fram til viktige posisjoner, akkurat slik vi har gjort med kvinner. SV er best i klassen av partiene, men ikke gode nok. Vi må diskutere hvordan vi rekrutterer flere med minoritetsbakgrunn, og hvordan vi gir plass til dem i viktige posisjoner.

3. Arbeid
Vi må fortsette å styrke innsatsen innenfor kvalifisering til arbeidsmarkedet, og vi må bekjempe diskriminering i arbeidslivet. Vi må ha særlig fokus på å få flere kvinner i jobb.

4. Fattigdom (barnefattigdom)
Vel 35 prosent av barna med innvandrerbakgrunn lever i lavinntektshusholdninger. Dette tilsvarer 28 000 barn. Dette betyr at mange barn har det vanskelig her i landet. Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant fattige barn, fordi de ofte både har foreldre med lav utdanning, og foreldre utenfor arbeidsmarkedet som mottar sosialhjelp. Løsningene ligger i å få kvinner ut i arbeidslivet, og å sørge for at overføringer også til dem som av ulike grunner blir stående varig utenfor arbeidsmarkedet sikrer en akseptabel levestandard for barn.

5. Ungdom / frafall / skole / utdanning
Grunnlaget for skole og utdanning legges i de tidligste barneårene. For barn med innvandrerbakgrunn, gitt at foreldrene kan ha begrensede norskkunnskaper og samfunnskunnskap, er barnehage avgjørende. Kristins innsats for å bekjempe frafall i videregående skole, og skaffe billige barnehageplasser til alle er faktisk den aller mest effektive inkluderingspolitikk vi kan føre.

6. Kamp mot klassesamfunnet.
Men det aller viktigste vi kan gjøre for inkludering handler om hvilken generell retning dette samfunnet tar. Et samfunn med en raus velferdsstat, et regulert arbeidsliv og små forskjeller er et godt samfunn for inkludering. Mange nyankomne begynner sitt liv nederst i det norske samfunnet. Hvor bratt samfunnspyramiden er, og hvor godt vern hver enkelt av oss har for arbeid og velferd, avgjør også hva slags forutsetninger de har for å lykkes her. Kamp mot klassesamfunnet er derfor kamp for inkludering og integering.

Vi har møtet vårt i landets mest klassedelte by. Mange av problemene som assosieres med innvandrerbefolkningen følger først og fremst de sosiale skillelinjene i den delte byen. Situasjonen i Oslo :
- Folk på Oslo Vest lever i snitt 10 år lengre enn på Oslo Øst.
- Folk med det høyeste utdanningsnivået bor på Vestkanten. For eksempel er det over åtte (8) ganger så mange med høyskole/universitetsutdanning på høyeste nivå i bydel Frogner (litt over 8 000 individer) sammenliknet med bydelene Grorud og Stovner (under 1000 per bydel – reelle tall).
- Snittinntekten i Oslo er på vel 260 000 kroner. Folk på Vestkanten tjener mer enn folk på Østkanten. Høyeste snittinntekten finner vi i bydel finner vi i Vestre Aker med vel 450 000. Minst tjener folk i bydel Sentrum med 140 000 i året og bydel Grorud med snaut 190 000 kroner.
- I flere av bydelene på Østkanten (Stovner, Alna, Østensjø) bor det 2-3 ganger så mange uføretrygdede enn på Vestkanten (St. Hanshaugen, Ullern)
-Oslo er arbeidsløsheten på 4,6 %, men det er store skiller mellom bydelene. Og skillet går ganske systematisk mellom øst og vest. Lavest arbeidsledighet har bydelene Vestre Aker med 2,7 % og Ullern med 2,8 %. Høyest ledighet finner vi i bydelene Stovner (6,4 %), Grorud (6,3 %) og Søndre Nordstrand 6,3%).

Det er på grunn av denne virkeligheten at det flerkulturelle samfunnet trenger et sosialistisk parti og en sosialistisk politikk. Den viktigste integreringspolitikken er ikke særtiltakene, enten de er positive eller negative, overfor innvandrergruppene. Det viktigste er våre universelle tiltak for velferd, likestilling og utjevning.

Nylig hørte jeg den engelske forskeren Richar Wilkinson innlede i Oslo om sin bok, The Spirit Level. I den påpeker han at bortimot alt går bedre for samfunn med små forskjeller. Store sosiale forskjeller er gift for et samfunn, og vil gjøre at vi mislykkes også med det meste annet som er viktig for oss.

Avslutning

Vi har innvandring til Norge av særlig to grunner. Fordi vi trenger det. Flere hoder og hender for å løse våre utfordringer og skape framtidens velferd. Og for å vise solidaritet med folk som trenger beskyttelse.

Åpenheten for andre er et adelsmerke ved vårt samfunn. Den dagen vi stenger grensene mister vi noe av oss selv. Og ikke minst mister vi enorme ressurser og muligheter for dette landet.

Vi bejubler det flerkulturelle samfunnet. Det er kommet for å bli, og det er bra for Norge.

Det betyr ikke at vi ikke kan mislykkes som flerkulturelt samfunn. Det er verdens enkleste ting. De som hele tiden sier at vi mislykkes kan bli profetiske. Hvis mange nok tror på dem, og det blir sådd nok mistro, vil vi være fanget i en ond sirkel.

Men vi er i samme båt i dette landet. Vi lykkes eller mislykkes sammen. Da er valget enkelt: vi vil lykkes!

• Kompromissløst for det flerkulturelle samfunn
• Kompromissløst for likestilling, i møte med alle, og for en tilbaketrukket samfunnsrolle for religionene
• Kompromissløst nyansert i vår beskrivelse av virkeligheten.
• Slik skal SV være. Det er mitt håp at landsstyret er enig med meg i det, og at vi får en uttalelse fra møtet i mai som preges av dette synet.