Det var en vårdag i 2009. Frps innvandringspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen hadde fått vite at regjeringen ville kartlegge om norske arbeidsgivere diskriminerer jobbsøkere med utenlandske navn. Forskere skulle sende fiktive jobbsøknader på ulike jobber for å kartlegge dette. Amundsen raste på P4: «Grunnen til at arbeidsgivere kanskje kan være litt tilbakeholdne med å ansette personer med minoritetsbakgrunn er jo nettopp fordi de risikerer type krav som for eksempel å bære hijab på arbeidsplassen og bønnerom, den type særkrav, derfor får man den type problemer. Så skylder man på arbeidsgivere og rasisme. Det hører ikke hjemme noen plass,» sa Frps innvandringspolitiske talsmann.

Nå har vi fått resultatene av forskningen som Amundsen var så skeptisk til. Rapporten fra Institutt for samfunnsforskning bekrefter det vi lenge har hatt mistanke om: Har du et navn som klinger utenlandsk blir du diskriminert som jobbsøker. Forskerne sendte fiktive søknader på 900 jobber. Søkernes kvalifikasjoner var identiske. Det eneste som skilte dem var navnene. De mannlige jobbsøkerne het Andreas Hansen og Kamran Ahmad. De kvinnelige jobbsøkerne het Ida Johansen og Saera Rashid. Resultatene var nedslående. De viser at sannsynligheten for å bli innkalt til jobbintervju reduseres med om lag 25 prosent hvis du har et navn som klinger utenlandsk.

Diskriminering i arbeidslivet er et problem. Ikke bare for han som sender søknad etter søknad og gradvis mister troen på seg selv og ei framtid der han får brukt evnene sine. Samfunnet går også glipp av verdifull kompetanse når høyt utdannede mennesker ikke får jobb fordi de har navn som tyder på at foreldrene deres ikke kommer fra Lom eller Lillehammer.

Isprodusenten Hennig-Olsen fikk Mangfoldsprisen i 2007. Da hadde bedriften 27 ulike nasjonaliteter i arbeidsstokken. «Hvorfor har dere så mange forskjellige nasjonaliteter hos dere,» spurte journalisten fra NRK. «Forklaringen er først og fremst at mange ikke får jobber de er utdannet til. Vi har mekanikere, ingeniører og andre høyt utdannede folk som ikke får arbeid til utdannelsen sin,» svarte den administrerende direktøren i Hennig-Olsen.

Mangfoldsprisen i 2011 gikk til IKEA. Møbelkjeden er bevisst på å rekruttere innvandrere, og er opptatt av at arbeidsstokken skal speile lokalbefolkningen. IKEA gjør ikke dette bare fordi kjeden vil ta samfunnsansvar. Men fordi det lønner seg. «Gjennom å ha en mangfoldig arbeidsstokk tar vi samtidig tempen på våre kunder og samfunnet rundt oss. Det gjør oss bedre i stand til å forstå våre kunders behov,» sa IKEAs sjef i Norge, Carl Janzen, da han mottok prisen.

Det er ikke bare møbelkjeder som er tjent med å ha representanter fra verden utenfor i arbeidsstokken. Det er departementer og direktorater også. Vi i det offentlige skal ta vår del av ansvaret. Derfor viderefører og skjerper vi nå et forsøk med moderat kvotering i 13 statlige virksomheter. I to år har tilsyn, direktorater og departementer kunnet kvotere personer med minoritetsbakgrunn når to søkere har hatt tilnærmet samme kvalifikasjoner. Nå sier vi at de skal kvotere når søkerne er like godt kvalifisert. Mitt departement deltar også i forsøksordningen.

I 2009 styrket vi det rettslige vernet mot diskriminering i arbeidslivet. Det gjorde vi ved å innføre en aktivitets- og rapporteringsplikt som pålegger myndigheter, offentlige og private arbeidsgivere og organisasjonene å arbeide aktivt for å fremme likebehandling og hindre diskriminering. Dette omfatter blant annet lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter og beskyttelse mot trakassering. Vi arbeider målrettet sammen med organisasjonene i arbeidslivet for å gjøre denne plikten kjent på offentlige og private arbeidsplasser.

Rapporten fra Institutt for samfunnsforskning, som kom nylig, viser at diskrimineringen ser ut til å være mindre i offentlig sektor enn i privat. Det kan være et resultat av at vi i offentlig sektor har arbeidet målrettet med dette over tid. Eller det kan ha å gjøre med at offentlig sektor ofte har tydeligere krav til kompetanse enn privat sektor. I privat sektor brukes mer skjønn ved ansettelser. Det kan innebære at etnisk bakgrunn får lov til å veie tyngre. Vi skal fortsette innsatsen i offentlig sektor. Men nå må vi også utfordre arbeidsgiverne i privat sektor til større innsats og holdningsendring.

Uansett hva vi gjør: Problemet med at innbyggere i Norge diskrimineres fordi de har et navn som klinger ukjent kan ikke lovreguleres bort. Her må vi alle ta ansvar. Det gjør også mange. NHO har et flott tiltak som heter «Global Future». Her rekrutteres unge, høyt utdannede personer med minoritetsbakgrunn som framtidige ledere. Veritas har som lederkrav å ha mangfold blant arbeidstakerne i sine ulike enheter. Fordi det lønner seg.

Nå er det på tide å ta flere skritt i samme retning. Jeg vil derfor utfordre NHO-president Kristin Skogen Lund til å gjøre det samme som vi gjør mange steder i det offentlige: Be medlemsbedriftene dine alltid innkalle en person med minoritetsbakgrunn på alle jobbintervjuer!

Arbeidstakerorganisasjonene har også en jobb å gjøre. De må sørge for at argumenter av typen «de passer ikke hos oss» ikke får blomstre og leve på arbeidsplassene. Jeg vil utfordre de tillitsvalgte til å være vaktbikkjer slik at denne formen for diskriminering ikke får fotfeste i arbeidslivet. Jeg vil utfordre frivillig sektor til å være vaktbikkje og til å delta i den offentlige debatten.

Vi må alle ta ansvar – både i offentlig og i privat sektor. Både som samfunn og som enkeltindivider.

Så Amundsen tok feil da han sa det ikke hører hjemme noen plass. Ansvaret for å hindre diskriminering i arbeidslivet hører hjemme alle plasser. Til og med i Frp.

Publisert på Dagsavisens debattsider 23.01.2012.

Les også Audun Lybakkens blogg Rettvenstre

Følg Audun på Facebook