Første mai er dagen for internasjonal solidaritet med arbeiderklassen. En global dag for arbeiderne, for å vise sin protest mot fattigdom, ulikhet og urettferdighet. Tusener på tusener av arbeidere stopper arbeidet for å innta gatene og vise sin avsky og motstand mot kapitalens utallige katastrofer påført menneskeheten, og roper opp sitt ønske om å frigjøre seg fra undertrykkelsen og urettferdigheten verdenover.

Jeg har ikke tenkt å gjennomgå historien med dere i dag. Denne kampen i sin moderne form har nå lagt bak seg over ett århundre. Store og små organiseringer av arbeiderne med forskjellige krav for å bedre arbeids og levekår for de ” virkelige verdiskaparne” er kommet på plass. Kampen har vært intens, varig, til tider blodig og bak barrikadene for å få på plass endringer.

Arbeidernes dag er først og fremst en protestdag. En protest mot undertrykkelse av mennesket og menneskeheten. Mot en tilværelse som sirkler rundt kynisk grådighet, egenprofit og sikring av et marginalt fåtalls interesser, mens flertallet av verdensborgere lever under fattigdom, nød, urettferdighet og skeiv fordeling.

Det 21. århundret ønsket vi velkommen med et håp. Et håp som baserte seg på en rask teknologisk progress, lettere tilgang til informasjon og med stadig mindre hindringer på tvers av landegrenser. En fremgang som kunne gi håp om å sikre alle på planeten like rettigheter.

Det ser dessverre ikke så lyst ut flere steder i verden at vi kan kommer skrittet videre fra bare å drømme om dette. Det dør et barn hvert 6. sekund av sykdommer som for lengst er utryddet andre plasser. Det er tusenvis av mennesker som daglig dør av hungersnød. Takket være storkapitalen og finansakrobatenes farlige hunger etter egenprofit, har vi kommet i en dyp og verdensomfattende finanskrise. En krise som har lagt nasjoner i økonomiske ruiner og kostet hundretusener av arbeidere sine arbeidsplasser. En lidelse påført flertallet i verdenssamfunnet av et marginalt mindretall, hvor utsiktene for nærfremtiden er heller preget av dysterhet enn optimisme.

Likevel lærte vi kanskje noe av gammellæren igjen: at vi ikke kan stå og være tilskuere for dette mindretallets herjinger. At lønnsomhet er tross alt det som sikrer felleskapet og ikke bare en gruppe av gamblende investorer. Vi lærte òg at vi er sårbare. At regningen for spekulative investeringer i Wall- Street er det norske, engelske, polske, tyske, tyrkiske og iranske arbeidere som betaler med sine tapte arbeisplasser. Skaden vil følgelig være størst hvor nøden i utgangspunktet er størst og infrastrukturen skjørest.

Dette understreker igjen at vi ikke kan stå likegyldig og vente på vår skjebne som andre skriver for oss. Vi vet at kapitalens grunnelggende og ekstistensielle behov er ekspansjon og fortjeneste. At pengestrømmen kjenner ikke landegrense. Kan lønnsomhet kjøpes billig, vil formuen være flyttbar. At forbrukssamfunnet vi læres å bli en aktiv del av, trenger forsyninger som må produseres billig for å gi lønnsomt avkastning og kan dermed spores opp til produksjonslinja i fattige land med elendige arbeidsrettigheter. På bekostning av det laveste og mest sårbare samfunnslag. Mens vi feirer sikring av et viktig skritt i arbeidsrettigheters kamp med 8 timer arbeidsdag for over 120 år siden, er det millioner av barnearbeidere og andre arbeidere som tvinges av nød og underbetaling til 12 til 16 til 20 timers jobb i klesfabrikkene i Kina!! Mens vi kjemper for full likestilling i landet, er dette ett ikke tema i alt for mange land, kjent for kvinneundertrykkelse. Føler vi virkelig at denne kampen er over? Har essenssen av solidaritet forsvunnet proporsjonalt med utvikling av velferdssamfunn og delvis sikring av rettigheter innenfor egne grenser? Kan det aksepteres en globalisering av kapitalismen- beskyttet av proteksjonisme i handel og basert påegenvinning uten å sikre motvekten til dette, nemlig arbeidernes slagkraftighet for å verne om sine rettigheter?

Arbeiderbevegelsens svar på dette vil naturligvis være nei. Denne bevegelsen er bygd på solidaritet og likhet for alle. Internasjonalen, som navnet tilsier kjenner ikke grenser. Derfor er det viktig at vi sammen støtter oss til den virkelige drivkraften i etthvert samfunn, de sanne verdiskaperne, arbeiderne og deres kamp, så vel lokalt, som nasjonalt eller globalt.

Videre vil jeg kort holde et appell til arbeiderbevegelsen, i sosialismens navn og i solidaritetens ånd. Vi har alle det siste året hørt om uroligheter i Iran. Hele samfunnet er rammet av en brutal og inhuman håndtering av protester mot det islamske regimet med hundrevis av drepte og tusenvis av politisk fanger. Blant disse fangene finner vi flere av arbeidsforeningers medlemmer og aktivister. Mange har sittet i varetekt lenge. Ikke bare er de fratatt sine rettigheter for lovlig protest, nå risikerer de også tortur, lange fengselopphold og dødsdommer. Mansoor Osanloo, lederen for arbeiderforeningen i kollektivtransport i Teheran, sammen med mange andre aktivister opplever den mest umenneskelige behandlingen i fengsler. Han har vært utsatt for flere drapsforsøk i fengsel, blitt torturet og påført fysiske skader. Videoklippene av han er nå lagt ut på nettet med en tunge som er skåret over. En tunge som har tatt arbeiderne i forsvar. Han er tiltalt som gudsfiende og kontra revolusjon og risikerer dermed dødsstraff.

Ifølge iransk lov har ikke arbeiderne rett til organisering utenfor de såkalte ”islamske arbeider råd”. Uavhengige arbeiderforeninger, forbund ogorganisasjoner tillates ikke. Streikerett og enhver aksjonsform er straffbart og ansett som kontrarevolusjonært. Midlertidig ansettelse, permittering og oppsigelse uten pensjonsrettigheter er heller regelen enn unntaket. Blanke arbeidskontrakter gir arbeidsgiveren fullstendig rett til å bestemme hva de vil med ansattes livsgrunnlag. Hundrevis av store og små fabrikker og bedrifter er lagt ned. Statlige prognoser anslår en økt arbeidsledighet på om lag 200000 i året, altså 500 flere arbeidsløse mens vi står her i dag. Lønn, overtid og bonuser er enkelte plasser ikke betalt på over ett til to år. Mens statlig statistikk stadfester fattigdomsgrensen til ca. 1000 $, er satsen for minstelønna 300 $ i måneden!! Den statlige revolusjonære Garden legger stadig i større grad hånd på arbeidsplasser ved å kjøpe seg inn ved hjelp av statlige anbud. Militarisering av arbeidplasser som i utgangspunktet ikke sikret ansatte sine grunnleggende rettigheter. Kort fortalt en sakte kvelning av våre kamerater som tross hard arbeid ikke engang får betaling for å skaffe mat på bordet. I forrige uke sendte Lo et protest brev til iranske myndigheter. I dag vil dette bli omtalt flere steder i Norge og mange andre europeiske land. Vi vil her og nå rope høyt og sende en beksjed til iranske myndigheter at vi ikke lar våre kamerater i stikken nå som de så sårt trenger solidarisk støtte. Selv om uavhengige arbeiderorganisasjoner ikke fikk tillatelse for å feire deres egen dag i Iran atter en gang, vil vi tale deres sak slik at hele verden hører det. I solidaritetens ånd og i menneskehetens navn!!