Lære av sine feil
Foto: Stig Weston
Det er ikke galt å innrømme feil. Det er heller både riktig og nødvendig å lære av sine feil. Også på asyl- og innvandringsfeltet. Fordi det handler om mennesker, rettferdighet og rettsikkerhet. Fordi det handler om å kunne stole på asylinstituttet.
Returer til Hellas
Dublin-avtalen som de fleste europeiske land og Norge er en del av sier
at flyktninger skal søke asyl i det første landet de kommer til. Hellas er et land de fleste asylsøkere kommer til først i Europa. Hvis en asylsøker søker om asyl først i Hellas og så kommer til Norge og prøver det samme, skal han eller hun returneres til det første landet, dvs. Hellas, i følge Dublin-avtalen.
SV og flere organisasjoner har lenge advart og vært skeptiske mot slike returer fordi forholdene for asylsøkerne i Hellas er elendige. De mangler bosted, mat og klær og mange bor på gata. Rettsikkerheten til asylsøkerne kan ikke ivaretas bl.a. på grunn av sprengt kapasitet i saksbehandlingen. Menneskerettsdomstolen har slått fast at asylsøkeres menneskerettigheter systematisk blir krenket i Hellas.
Likevel sendte Norge 360 asylsøkere tilbake dit. Nå kommer søksmålene mot Norge. Det er foreløpig en gruppe på tre asylsøkere som står bak søksmålet, men advokaten deres, Humlen forteller at det jobbes med å samle sammen noen flere.
Nå mener flere partier i Stortinget at asylsøkere som er tvangsreturnert til Hellas må hentes tilbake til Norge og deres sak bør behandles i Norge. Heikki Holmås og undertegnede fra SV mener også at de må få erstatning. Her har Norge gjort en feil, og det er viktig å erkjenne det og lære av det. Returer til Hellas er foreløpig stanset. Dette må fortsette til forholdene i Hellas er blitt vesentlig bedre.
Tvangsreturer til opprinnelseslandet
Etter avslått asylsøknad returneres asylsøkeren til opprinnelseslandet. Dette skjer ofte mot sterke protester fra asylsøkeren selv og med tvang. Gjentatte ganger har det også vist seg at asylsøkeren har hatt rett. De siste månedene har det vært avdekket at tre asylsøkere er returnert til tortur eller stor fare for tortur.
• Den syriske kurderen Abdulkarim Hossein ble i fjor returnert til Damaskus, hvor han skal ha blitt arrestert, -fengslet og torturert. Han ble løslatt etter en Amnesty-kampanje.
• Vårt Land avslørte i slutten av februar at iranske Danial Hadi Khanlo ble fengslet og pisket i Iran etter at han ble tvangs-returnert i 2006..
• I mars avslørte Ny Tid at 19-årige Rahim -Rostami sitter fengslet i det beryktede Evin-fengslet i Iran. Han ble uttransportert fra -Norge i februar etter at UNE avslo søknaden hans. UNE undersøker nå påstandene om fengsling og tortur i disse sakene.
Stortings-representant Geir Bekkevold (KrF) spurte i mars om justisministeren ville ta initiativ til et forsknings-prosjekt om skjebnen til returnerte asylsøkere. Forslaget ble avvist med begrunnelse om at returforskningen var praktisk vanskelig og at det kunne skape håp om ny mulighet til å få opphold i Norge.
Her mener jeg, som blant annet barneombud Reidar Hjermann, at man ikke kan velge bort å evaluere et viktig saksområde. Det er ytterst problematisk. Vi må evaluere og lære av våre feil for å gi en rettsikker, human og effektiv behandling til dem som søker om asyl nå.
Maria Ameie-saken
Maria Amelie ble pågrepet av politiet 12. januar 2011 etter at hun fikk avslag på sin søknad om å få asyl-saken sin vurdert på nytt. Dette vekket store reaksjoner blant folk fordi man kunne se urimeligheten i det: hun var et ungt menneske som ikke hadde bodd lenger i et annet land enn i Norge og som dermed hadde størst tilknytning til Norge. Hun var blitt såpass norsk at hun hadde valgt å stå frem med sin sak, skrevet en bok om å være ulovlig i Norge, fordi hun hadde stolt på at ytringsfriheten og at demokratisk deltagelse gjaldt også for henne.
Hvordan den store sympatien for henne og for alle i hennes situasjon først økte og så ble noe mindre på grunn av ukonsistente og forvirrende argumenter som at ”alle skal behandles likt”, og ”vi må være strenge for å bevare asylinstituttet” osv. kan være tema for et eget innlegg, men hun ble altså sendt til Russland til tross for den opplagte urimeligheten i saken.
SV var raskt ute etter pågripelsen og krevde en prinsipiell løsning for Maria Amelie og andre i tilsvarende situasjon. Vi ville sørge for en generell løsning som gjør at Maria Amelie, og andre i tilsvarende situasjon, skal få muligheten til å bli lovlig norske. Fram til nå har det vært slik at dersom du ikke reiser ut frivillig etter avslag på søknad om oppholdstillatelse, får du som hovedregel et innreiseforbud, såkalt utvisning. Innreiseforbudet kan gjelde fra ett år til varig utvisning, og gjelder som hovedregel hele Schengenområde.
Maria Amelie saken og lærdommen fra den er nå blitt benyttet i en ny instruks som endrer regelverket slik at personer som har vært i Norge uten oppholdstillatelse, får muligheten til å søke arbeidstillatelse og raskt komme tilbake til Norge.
Fremover
Vi er nødt til å evaluere praksisen i asyl- og flyktningsfeltet hele tiden. Beholde og videreutvikle gode praksiser, men også lære fra tidligere feil for å bli bedre. Derfor er det bl.a. viktig at man gir tilbakemelding til rapporten fra Berge-utvalget som har vurdert ”organisering og rammer for tilbudet til personer som søker asyl i Norge”, og denne diskuteres og følges opp grundig i Stortinget.
Et felt vi må snarlig finne en løsning på er papirløse i Norge. Situasjonen som papirløs fører til store helseproblemer. Vi kan og må ikke vente til vi blir bråvekket av konsekvensene urimeligheten som foregår når det gjelder papirløse kan føre til. Vi kan ikke sitte og vente på flere kraftige protestaksjoner, som de etiopiske asylsøkernes sultestreik i domkirken, eller at mennesker dør eller blir alvorlig syke på grunn av dårlig helsetilbud. Heller ikke på alvorlige psykiske utbrudd fra mennesker som ” føler seg som en fange i en jungel av lover, forbud og vedtak”, slik som en etiopisk kvinne ga uttrykk for . Vi må heller ikke glemme at staten kan risikere store erstatningskrav fra dagens asylsøkerbarn om noen år, begrunnet i barns rettigheter som er festet i barnekonvensjonen.
For å løse utfordringen med papirløse må vi gjøre flere ting, bl.a. sette et tak på hvor lenge man kan være ulovlig i landet før saken blir tatt til en revurdering. Vi må finne en løsning før urimeligheten blir så stor at det ikke gir noe trøst å lære av den.
Gülay Kutal, sentralstyremedlem og leder av etnisk likestillingutvalg i SV










