Vår fordelingspolitikk er summen av det vi gjør på skatt, arbeidsliv, trygder, sosialhjelpssatser og boligpolitikk, og utvikling av offentlig sektor, som skole, barnehager, sykehus og kollektivtrafikk. Fordeling dreier seg også om å videreutvikle et velferdssamfunn der alle, uansett størrelse på lommeboka, har tilgang til gode offentlige tjenester.

Det er avgjørende at inntektsforskjellene ikke blir for store. Internasjonale sammenligninger viser at land med små forskjeller har færre helseproblemer, folk lever lengre, det er mindre vold og kriminalitet og folk stoler mer på hverandre. En sterk fagbevegelse og omfordelende skatter er derfor viktige trekk ved den norske modellen. Likevel finnes det fortsatt store grupper lavtlønte i Norge, spesielt i kvinnedominerte yrker.

Inntektsfordelingen i Norge

Den kanskje mest anerkjente metoden i økonomifaget er å bruke den såkalte GINI-koeffisienten. Et annet populært mål er å sammenligne de 20 prosentene som tjener mest med de 20 prosentene som tjener minst i samfunnet. Disse to metodene brukes av både Statistisk Sentralbyrå (SSB) og EUs statistikkbyrå Eurostat. Begge tallene viser stort sett det samme.

GINI-koeffisienten er et tall mellom 0 og 1. Lavere tall betyr økt likhet, og null betyr absolutt likhet. I 1986 var den såkalte GINI-koeffisienten 0,210 i Norge. I årene etter økte forskjellene gradvis. I 2004 hadde GINI-koeffisienten nådd 0,283. Det er en stor økning i ulikhet. I 2005 ble det varslet at utbytteskatten skulle forsterkes fra 1. januar 2006, noe som førte til at det ble tatt ut store aksjeutbytter dette året. GINI-koeffisienten steg derfor til 0,327 i 2005.

Fra og med 2006 gikk forskjellene ned igjen, og har ligget på et klart lavere nivå enn i årene før 2005. I 2010 var GINI-koeffisienten på 0,245. Dette bildet forandre seg ikke om vi bruker det andre ulikhetsmålet som er nevnt over. I 2004 tjente de 20 prosent rikeste 4,1 ganger så mye som de 20 prosent fattigste. Tallet var 4,8 i 2005. I 2010 var forholdet 3,6.

Til sammenlikning tjente de 20 prosent rikeste i Euro-området 4,9 ganger så mye som de 20 prosent fattigste i 2010. I 2011, etter de knallharde kuttene i offentlig sektor, økt dette til 6,0. Dette skyldes ikke krisen, men de usosiale tiltakene som ble satt i verk. Hvis vi ser til Island, har de håndtert sin krise på en måte som har gjort at forskjellene har gått ned. Her tjente den øverste 20 prosenten 4,2 ganger så mye som de 20 prosent på bunnen av skalaen i 2009. I 2011 var dette redusert til 3,3. Finansministeren på Island kommer for øvrig fra SVs islandske søsterparti.

De økonomiske forskjellene i Norge har altså gått ned etter at den rødgrønne regjeringen overtok, men de er fortsatt for store. Mens noen kan ha både bil, båt og hytte, er det andre igjen som knapt får dagene til å gå rundt. Formuene er også sterkt konsentrerte på få hender. Dette fanges ikke opp på samme måte som inntekt i ulikhetsmålene, siden de per definisjon ikke er inntekter. Men når det for eksempel tas ut utbytte, vil dette slå ut som økt inntekt. Konsentrasjon av formue er likevel et problem fordi det er konsentrasjon av makt.

Hvorfor små forskjeller er viktig

At alle har like muligheter i et samfunn er en fordel for alle. Den norske velferdsstaten har vist at vi kan kombinere en velutviklet velferdsstat, høy sysselsetting og god konkurranseevne. Høyresidas argument om at vi må privatisere for å effektivisere tåler rett og slett ikke virkelighetstesten.

Likhet skal selvsagt ikke reduseres til et spørsmål om målbare fordeler, men er et av fundamentene for sosialistiske partier og arbeiderbevegelsen. Mennesker er sosiale vesener og vi er alle avhengige av hverandre. En rettferdig fordeling av godene fører til at alle blir inkluderte i samfunnet. Frihet for hvert enkelt menneske er avhengig av at vi finner løsninger i fellesskap. Det er dette som er solidaritet.

Samfunn med små forskjeller er mer velfungerende samfunn. I boka Ulikhetens pris av Richard Wilkinson og Kate Pickett har forfatterne gått gjennom store mengder forskning på ulikhet og sosiale problemer. De finner ut at samfunn med små forskjeller gjør det bedre enn land med store forskjeller på mange ulike områder. Det gjelder blant annet kriminalitet, vold, overvekt, helse, livslengde, metal helse, rusmisbruk, utdanning, tenåringsfødsler, sosial mobilitet og tillit mellom folk.

En skulle kanskje tro at de fleste av disse faktorene ble positivt påvirket også av inntektsnivået i et samfunn. Innbyggerne i et rikt land må vel ha bedre helse enn innbyggerne i et fattig land? Opp til et visst nivå stemmer dette. Men en skal ikke høyt opp på inntektsskalaen før denne sammenhengen forsvinner. Når det kommer til ulikhet er sammenhengen derimot sterk. (Du kan finne mer informasjon og statistikk på nettsidene til Equality Trust (engelskspråklig).)

Alternativet til skatt

Noen har skattevegring av natur, eller mener at omfordeling er det samme som økt skatt. For de rikeste er dette selvsagt riktig, fordi de må betale mest (se egen sak om skatt). Det norske skattesystemet er laget slik at folk betaler skatt etter evne – dvs. at de som har mest bidrar med mest. Det er også et progressivt system, som betyr at prosenten du må betale i skatt vokser raskere jo høyere du tjener. Det er bra for alle. Men dette handler også om å finansiere velferdsstaten; skoler, sykehus, utdanning og infrastruktur.

Alternativet til skatt er at alle selv har ansvar for å skaffe seg private forsikringer og velferdsgoder på markedet til markedspris. Resultatet ville blitt langt dyrere og dårligere tjenester for de aller fleste. Alternativet til en offentlig finansiert velferdsstat er skolepenger, dyre sykehusforsikringer og barnehageplasser til mellom 6- og 8-tusent kroner i måneden. Dagpenger ved arbeidsledighet, trygd ved sykdom eller foreldrepermisjon ville forsvinne. De aller fleste ville dermed endt opp med å betale langt mer for dårligere tjenester, enn de gjør i dag over skatteseddelen. I tillegg ville veldig mange ikke hatt råd til grunnleggende velferdsgoder.

Stykkprisfinansiering

Høyresidas stykkprisfinansiering er et skritt i en retning av et opplegg hvor hver enkelt betaler for det de bruker. Så lenge folk tjener så forskjellig og har så ulike behov vil dette gi svært urettferdige resultater. Det betyr en amerikanisering av samfunnet, hvor folk med lave inntekter ikke har råd til sykehusforsikring.

Fordelingsutvalget

Regjeringen ved finansminister Kristin Halvorsen satt i 2008 ned et Fordelingsutvalg som skulle se bredt på utvikling i fordelinga i Norge, og foreslå tiltak for reduserte forskjeller. Utvalget leverte sin rapport mai 2009. Her skriver de at forskjellene i Norge er internasjonalt sett små, men at ulikheter går i arv. Forskjellene de siste årene ikke har økt i noen særlig grad, med unntak av at de én prosent rikeste har blitt rikere og således tatt fra. Det er få som er fattige lenge. Utvalget foreslår en rekke tiltak for å redusere forskjellene, hvor skatt ikke er dominerende – og de fleste av forslagene likner til forveksling svært på SV-politikk: Gratis kjernetid i barnehager for alle, mer undervisning i barnehagene, økt toppskatt, arbeidsledige skal ha rett til arbeidsledighetstrygd mens man studerer.

Hele rapporten kan leses her, se spesielt kapittel 2 (sammendrag) og 16 (forslag til tiltak).