Litt om kvoter

limakvoter er betegnelsen på omsettelige rettigheter til utslipp av klimagasser. Én klimakvote tilsvarer utslipp av ett tonn karbondioksid (CO2). Klimaavtalen fra Kyoto begrenser Norges og andre industrilands adgang til å slippe ut klimagasser. Kvotesystemet er et av virkemidlene som skal bidra til at Norge oppfyller Kyoto-protokollen. Kyoto-avtalen gir Norge ca 50 millioner utslippskvoter årlig (det tilsvarer 1 % over utslippsnivået i 1990). Har vi høyere utslipp enn dette må vi kjøpe utslippskvoter fra andre land.

Kvotesystemet for industrien

Det norske kvotesystemet for industrien omfatter utslipp fra utvalgte virksomgeter, deriblant offshoreinstallasjoner, store fjernvarmeanlegg og treforedlingsindustrien. Hvert år må disse virksomhetene levere inn klimakvoter tilsvarende sitt utslipp av klimagasser. De totale utslippene av klimagasser fra virksomheter i kvotesystemet kan ikke være høyere enn antall klimakvoter tilgjengelig.

Norske myndigheter utsteder kvoter til industrien i kvotesystemet. Noen av disse kvotene blir gitt ut gratis til landbasert industri, mens andre selges. Petroleumsindustrien offshore må kjøpe alle sine kvoter. Det norske kvotesystemet er strammest i Europa, både fordi en stor andel av kvotene selges istedenfor å gi ut gratis, og fordi det utstedes langt færre klimakvoter enn det forventede utslippet fra virksomhetene. Derfor må bedriftene enten redusere sine egne utslipp eller kjøpe klimakvoter fra andre som har redusert sine utslipp.

Norge er tilsluttet EUs kvotemarked. Norske bedrifter kan derfor også kjøpe klimakvoter fra EU-land. I tillegg kan de til en viss grad kjøpe klimakvoter fra prosjekter som begrenser utslippene av klimagasser i utviklingsland.

Klimakvoter fra utviklingsland

Også utviklingsland kan selge klimakvoter. Den andre typen klimakvoter kommer fra prosjekter som bidrar til å begrense utslippene i utviklingsland. Salg av klimakvoter skal føre til at prosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført, blir realisert. For eksempel at man bygger ut vind- eller vannkraft, selv om det er dyrere enn kullkraft.

FN har et omfattende system for å sikre at slike prosjekter faktisk begrenser utslippene av klimagasser. Blant annet må det dokumenteres at prosjektet ikke ville blitt gjennomført uten salg av klimakvoter. Klimakvotene blir først utstedt når prosjektet har gitt målbare, reelle utslippsreduksjoner. Likevel har det kommet kritikk mot denne typen kvoter, særlig fordi det er vanskelig å bevise at prosjektet virkelig fortrenger mer forurensende alternativer og ikke bare kommer i tillegg.

Frivillige klimakvoter

Privatpersoner og virksomheter kan også frivillig kjøpe klimakvoter. Disse blir da tatt ut av kvotesystemet og kan ikke brukes av for eksempel en bedrift til å ha et utslipp. Regjeringen har gitt Statens forurensningstilsyn i oppdrag å selge slike kvoter til privatpersoner. Her kan man velge å kjøpe kvoter som enten tas fra EUs kvotesystem, som Norge også er tilsluttet, eller å kjøpe kvoter fra prosjekter som begrenser utslippene i utviklingsland.

Kjøp av kvoter fra utviklingsland

Om lag 60 prosent av norske utslipp omfattes ikke av kvotesystemet for industrien. Det gjelder blant annet utslippene fra transport, landbruk, avfall og oljefyring. Staten må sørge for at vi har tilstrekkelig antall kvoter for å dekke utslippene fra disse sektorene. Siden utslippene i dag er høyere enn vår ”Kyoto-kvote” vil staten kjøpe kvoter fra utviklingsland for å dekke disse utslippene.

I tillegg skal Norge hvert år kjøpe kvoter tilsvarende 10 prosent av utslippene i 1990 fra utviklingsland (tilsvarende 5 millioner tonn CO2). Disse kvotene skal vi ikke bruke. Det bidrar dermed til at vi ”overoppfyller” vår forpliktelse i klimaavtalen fra Kyoto.

Dette vil SV gjøre fremover

Kjøp av kvoter fra land uten utslippsforpliktelser bidrar til pengeoverføring og miljøfokus i utviklingsland, men det er klart at slike kvotekjøp ikke alltid bidrar til utslippsreduksjoner. SV mener at slike kvotekjøp ikke må brukes til å oppfylle Norges klimaforpliktelser, men bare til å fremme miljøfokus og overføre penger til utviklingsland. SV vil at Norge skal gå lenger enn å oppfylle sine avtalte klimaforpliktelser. Dette vil vi gjøre ved å investere og overføre teknologi til klimaprosjekter i sør, og ved å «kjøpe og brenne» kvoter innenfor dagens mangelfulle kvotesystem.

Kvotesystemet er laget for at utslippene skal bli redusert der det er billigst. Derfor trenger man også andre virkemidler, blant annet for å utvikle ny teknologi. Andre aktuelle virkemidler i klimapolitikken er blant annet subsidier, avgifter og bruk av lovverket slik som forurensningsloven.

Kritikk av kvotesalg

Regjeringen har blitt kritisert for å selge kvoter til industrien. Enkelte har foreslått at vi isteden bør la være å bruke kvotene. Det er riktig at vi selger en stor del kvoter til industrien både på land og offshore. I andre land gis en større del av kvotene bort gratis. Vi mener det er riktig at blant annet oljeindustrien skal betale for sine kvoter og ikke få dem gratis. Det er i tråd med prinsippet om at forurenseren skal betale.

Samtidig er det slik at vi kjøper kvoter for 5 millioner tonn årlig fra utviklingsland, som ikke vil bli brukt. Dette er altså ren støtte til prosjekter som bidrar til å begrense utslippene i utviklingsland.

http://co2.sft.no/