Talen ble holdt på en minnemarkering på Nesodden tirsdag.

Kjære alle sammen.
Kjære dere familier som nå opplever det aller vanskeligste noen kan oppleve, i tap og uvisshet knyttet til de aller kjæreste dere har. Kjære alle i Arbeiderpartiet og AUF, som har opplevd at deres egne ble målet for et ubegripelig ondskapsfullt angrep på hele vårt demokrati og de verdiene vi bygger vårt samfunn på. Kjære alle dere som er rammet som venner og naboer og medmennesker.

Denne dagen markerer vi vår sorg over alle dem vi har mistet i katastrofene på Utøya og i Oslo. Mange har sagt at det er vanskelig å finne ord som kan uttrykke det vi opplever og føler når vi stilles overfor noe slikt. Men når ordene blir utilstrekkelige, kan vi vise hva vi føler.

Slik storsamfunnet sto samlet i Oslo og så mange andre steder i går, viser vi her hos oss i dag at lokalsamfunnet står samlet i sorgen. Vi viser at vi vil stå samlet bak dem blant oss som nå sitter tilbake med de grufulle konsekvensene av en brutalitet som vi ikke kunne tro var mulig.

Vi lever i et samfunn som i større grad enn nesten noe annet kan gi menneskene gode vilkår, og som bygger på åpenhet, demokrati, toleranse og respekt for menneskeverdet. Gjennom generasjoner har vi opplevd stadig og sterk forbedring av våre livsvilkår. Ingen kan være uenig når jeg sier at nettopp Arbeiderpartiets innsats gjennom vår nyere historie har vært helt sentral i dette. Ved å ramme dem, har ønsket vært å ramme selve vår samfunnsform.

Vår historie rommer svarte kapitler der de grunnleggende verdiene våre har blitt angrepet. Nå er vi nødt for å føye til enda et slikt kapittel. Men den samme historien har vist at angrepene mot demokrati, åpenhet og toleranse for annerledeshet har fått som resultat at disse verdiene tvert i mot ble styrket. Nå må det grusomme og ondskapsfulle angrepet som vi har opplevd, vendes til kraft til fortsatt og forsterket innsats.

Ingen har unngått å se at mennesker med en annen etnisk bakgrunn enn den norske deltok i stort antall på AUFs leir på Utøya. En etter en har de vist hvordan mangfoldet i vårt samfunn ikke går på tvers av de verdiene vi setter så høyt, men tvert i mot kan være det aller beste utgangspunktet for å utvikle dem videre. Skulder ved skulder, uavhengig av hudfarge og religion og etnisk bakgrunn, har unge mennesker stilt opp for å forsvare det vårt samfunn bygger på, og på dette grunnlaget være med på å gjøre verden til et bedre sted for alle. Jeg tror det er et bilde av fremtiden vi har sett. Det var et slikt fremtidsbilde noen ville knuse.

Nå er vår alles forpliktelse overfor dem som ble revet bort fra oss at vi, på hver våre vis, med hver våre evner og ressurser og ut fra hver enkelts tro på hva som er rett og riktig, å arbeide enda sterkere for å bringe oss nærmere målene om en god verden. Får vi til det, ja da har disse unge menneskene ikke dødd forgjeves.

Men disse mange, mange ungdommene ba ikke om å være martyrer for sin sak. De skulle fortsatt å leve sine unge liv. De skulle opplevd gleder og sorger, kjærlighet og arbeid, og de skulle fått lov til å fortsette det oppdraget de hadde tatt på seg ved å være politisk engasjerte og aktive ungdommer. Det fikk de ikke lov til. I stedet ble livene deres stjålet fra dem. Det vil for alltid sette dype spor i oss.

Nå står vi sammen som lokalsamfunn. Jeg ber dere, som naboer, venner og sambygdinger om å ta vare på dem som nå er i dyp sorg over tapet av sine kjære.

Jeg ber dere om aldri å glemme dem vi har mistet, midt i sitt arbeid for å forbedre verden. Når de er borte, er det vi som har forpliktelsen til å føre arbeidet videre.