Bildet. - Nordkisa skole, Ullensaker. Mange som kan mange språk, sier at for hvert nytt språk du lærer, blir det enklere og enklere. Dét skyldes vel rett og slett at en, i tillegg til å lære det nye språket, òg lærer å lære. Du lærer deg teknikker som hjelper deg til å lære. «Øvelse gjør mester» - dét gjelder ikke bare sjølve språket, men òg læreprosessen.

Forslaget - og kan hende ikke minst den dramatiserte utgava av det som mediene brakte videre - førte til mange og sterke reaksjoner. I Dagsavisen (30.01.2012) skreiv for eksempel Pål Hamre (http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/phamre):

Ifølge statsråd Kristin Halvorsen er det urealistisk at elevane skal vere like gode i hovudmål og sidemål – «vi kan ikke fortsette slik det er i dag». Situasjonen i norskfaget har med eitt blitt uuthaldeleg, og løysinga er å lage ein mindre omfattande læreplan. På eitt vis er dette SV-politikk slik vi kjenner det frå Alfred Oftedal Telhaug sine historiske framstillingar – ein har primært vore oppteken av elevane sitt velvere i skulen og vil fjerne element som kan vere til hinder for det.»

Mange ble ikke blide

Og han fortsetter:

Det seksten sider lange brevet er eit heilt makelaust dokument i norsk språkhistorie, og her står Utdanningsdirektoratet ope fram som språkpolitisk aktør. Innleiingsvis vert det pliktmessig slått fast at problemstillingane i brevet er «omfattande og viktige» i eit språkpolitisk perspektiv (s. 1), men strategien vidare i dokumentet er nettopp å omgå det politiske. Det vert ope spekulert i mulegheiter for å svekkje sidemålsopplæringa innanfor rammene av Opplæringslova og dagens formålsformulering for norskfaget (s. 5 og s. 11), og konklusjonen er at det er betre å omgå opplæringslova enn å endre den fordi «ei slik lovendring vil ... truleg ha som konsekvens at læreplanen ikkje kan vere klar i 2013». Ein vil svekkje sidemålet mest muleg og raskast muleg utan språkpolitisk og utdanningspolitisk debatt. At direktoratet så openbert fører ein demokratisk undergravande argumentasjon i eit brev til departementet, er oppsiktsvekkande, og det seier noko om kva for posisjon Utdanningsdirektoratet har tilkjent seg sjølv i norsk utdanningspolitikk.»

På bloggen til Oddmund Løkensgard Hoel (http://www.krundalen.no/blogg/?p=949) heter det:

Synet til kunnskapsministeren på forslaga til direktoratet vart lagt ope i eit notat som informasjonssjefen i Kunnskapsdepartementet sende til utvalde medium måndag i førre veke. Det seier at direktoratet får politisk klarering til å gå vidare med nettopp å utvikle ulike kompetansemål i hovudmål og sidemål. Dei fire neste punkta, som galdt avskaffing av separat vurdering og eksamen i sidemål, ville ikkje departementet ta stilling til før dei endelege læreplanframlegga kjem hausten 2012. I media vart dette framstilt som at kunnskapsministeren ikkje ville ta stilling, men det var jo klart at ho ville ta stilling til kompetansemåla. Desse svara hennar legg diverre sterke føringar for kva direktoratet vil gå inn for når det gjeld vurderingsordningar – for som departementet sjølv skriv i ungdomsskulemeldinga: «det skal være godt samsvar mellom kompetansemål og vurderingsordninger».

Det er mange, sjølsagt først og fremst nynorskbrukere, som ikke blei blide den dagen.

Stimulere gleden over språket

Utdanningsdirektoratet sier i brevet sitt at utfordringa er å styrke den stillinga nynorsken har i norsk skole. Dét høres svært fint og riktig ut. Men er det sånn, og det håper jeg innerlig - kan ikke dette være riktig veg å gå, å «redusere omfanget av sidemålsopplæringa» som det står på side 12 i forslaget.

Tvert om skulle en tro at vegen å gå, er å skape glede og motivasjon omkring faget - og forsøke å gjøre det enklest mulig å beherske. Dette må gjelde uansett hvilket fag det gjelder, men særlig fordi sidemål de fleste steder betyr nynorsk, og nynorsk har fått et særdeles dårlig ord på seg blant bokmål-elevene. Jeg husker hvordan norsklæreren min gjorde det da jeg gikk på skolen: Vi leste mange nynorske, såkalt «skjønnlitterære» tekster - og fikk «lyden» av nynorsken inn på den måten. I tillegg analyserte vi setning for setning, for å se hvordan gramatikken fungerer. Men samtidig sa han: «Når vi analyserer språk, holder vi oss til én tekst - vi skal ikke «ødelegge» mer enn nødvendig.»

Jeg sier ikke at alle lærere skal gjøre det på den måten, og ordet «ødelegge» må en sjølsagt forstå riktig. Poenget er i første rekke å stimulere gleden over språket, gleden over å bruke språket. Dette blir kan hende det viktigste i grunnskolen, dét får de som er kyndige i dette, vurdere. Og så kan bøyningsformer og gramatikk og sånt komme etterhvert. Så vil sikkert de fleste oppleve det samme det samme som jeg opplevde (selv jeg som er så dårlig på språk), både med tysk og nynorsk: Både gloser og gramatikk er så likt bokmål (som var hovedmålet mitt) at når jeg bare lærte litt, kunne jeg ta utrolig mye «på følelsen». Dét, òg, stimulerte gleden ved å lære og bruke språket.

Enklere og enklere

Mange som kan mange språk, sier at for hvert nytt språk du lærer, blir det enklere og enklere. Dét skyldes vel rett og slett at en, i tillegg til å lære det nye språket, òg lærer å lære. Du lærer deg teknikker som hjelper deg til å lære. «Øvelse gjør mester» - dét gjelder ikke bare sjølve språket, men òg læreprosessen.

Er dette riktig, og det høres svært så rimelig ut - så skulle den beste måten å lære språk på i skolen, òg i grunnskolen, være å lære å lære språk. Dette siste kan synes som en merkelig setning, den virker så sjølsagt. Men den er ikke det. Den betyr rett og slett at skolen burde legge mer vekt på læreprosessen: Lære elevene teknikker og gi råd som gjør det enklere for elevene å lære, samtidig som de viser at dette er spennende og morsomt - og nyttig. Dette gjelder både språk og det meste annet. «Å lære å lære» trenger ikke være noe eget «fag», det kan like gjerne være integrert i de andre fagene. Men elevene må få inntrykk av at dette er viktig fordi det gjør skoledagen enklere og gir mer læreutbytte for dem. «Å lære å lære» er òg en ferdighet de vil ha stor nytte av seinere i livet.

Bokmål, nynorsk, samisk og tegnspråk

I Norge har vi to offisielle språk, bokmål og nynorsk. I tillegg har vi en ganske stor befolkning som snakker en av flere varianter av samisk. Denne befolkningen som har levd i landet lengst, har lenge vært undertrykt av den «norske» befolkningen. Samisk religion har for eksempel vært forbudt og aktivt motarbeidet av den norske statiskirka og av staten forøvrig. Og den norske «fornorskningspolitikken» gikk blant annet òg ut på å sette samiske barn i skole der all undervisning gikk på norsk, uten at de kunne ord norsk på forhånd. Dette er til dels historie nå. I dag kan en til og med se ett og annet program på samisk på norsk fjernsyn.

Likevel ville det være et viktig ledd i å synliggjøre samisk og samer i det norske samfunnet - og å gi samer i Norge en status som de i høyeste grad fortjener - om samisk ble hovedmål/sidemål i norsk skole ved sida av bokmål og nynorsk. Hvilke eller hvilket samisk(e) språk en skal velge i denne sammenhengen, og hvordan en vil legge det an, vil de som er kyndige på dette, måtte vurdere.

Også tegnspråk bør en innføre som sidemål i skolen. Her gjelder det samme som for samisk: Det ville være et viktig ledd i å synliggjøre tegnspråkbrukere i det norske samfunnet, og gi dem en vel fortjent status.

Om en innfører samisk og tegnspråk i skolen, vil òg være svært nyttig fordi det ville lette kommunikasjonen mellom de ulike språkgruppene våre. Samer er det mange av i Norge, ikke bare i de nordligste fylkene. Det fylket der det er flest samer i Norge, er Oslo. Også døve og delvis hørende finnes det svært mange av. De må benytte seg av tegnspråk, og kan ikke kommunisere med andre som ikke kan dette språket. Dét er en hemsko, ikke bare for de som er i denne situasjonen - men òg for oss andre som fra tid til annen kunne trenge tegnspråk.

Så -i stedet for å gjøre stillinga til nynorsk dårligere i skolen, burde en innføre samisk og tegnspråk i tillegg til de to vi allerede har - og styrke språkundervisninga som helhet i skolen. De sier at språk er viktig. Da må de òg vise i praksis at de mener det.