Dagens leder sår tvil om SVs holdning til frivillig sektor innen helsevesenet. SV har i mange år hatt en positiv holdning til de ideelle institusjonene. Den tvilen som en gang måtte ha vært der ble for mer enn 20 år sia ryddet av vegen. Ikke minst avdøde Per Eggum Mauseth bidro til dette. Stortingsrepresentant Karin Andersen har mange ganger talt varmt for de ideelle institusjonene og bl.a. stilt opp for Hernes Institutt slik at instituttet kan få til nødvendige utvidelser og oppgraderinger. Når vi ikke alltid har lykkes, skyldes dette at det ikke skilles mellom ideelle og kommersielle aktører.

Regelverket er i dag slik at når en kommune legger ut et sjukehjem på anbud kan en ikke unnta kommersielle aktører. Anbudet kan ikke reserveres for ideelle organisasjoner/institusjoner eller lokale leverandører. Denne regelen gjelder enten det er snakk om helsetjenester eller andre typer leveranser. Dette har ført til at en rekke ideelle institusjoner som er eid av Røde Kors, Frelsesarmeen, Norsk Folkhjelp og andre folkelige bevegelser har blitt underbydd av kommersielle aktører. I noen tilfelle kan det være grunn til mistanke om regulær prisdumping. Den skepsisen som kommer fram i den undersøkelsen Østlendingens redaktør viser til, skyldes nettopp dette forholdet.

Styrken til de ideelle institusjonene har vært at de har gitt hjelp til pasienter som det offentlige har ”glemt”, og har innført nye behandlingsmetoder som har gitt bedre resultater. Institusjonene har vært pionerer innenfor sitt spesielle område. Da tuberkulosen var en folkesjukdom var det Norske Kvinners Sanitetsforening og Nasjonalhjelpen for folkehelsen som gjorde den største innsatsen. Den gangen gikk det lang tid før staten så alvoret og tok opp arbeidet for disse pasientene. (Se Sofie Rogstad: ”Kampen om eiendomsretten til tuberkulosen. Om å søke næring av tæring”, Historisk Tidsskrift nr. 1/97). Hjelp til kvinner for å komme ut av prostitusjonen i Oslo var i mange år først og fremst en oppgave for Oslo Indremisjon (Oslo Bymisjon) og Frelsesarmeen. Kommunen ga en viss økonomisk støtte, men forholdt seg ellers nokså passiv. Opprettelsen av Hernes Institutt i 1954 førte med seg helt nye og bedre metoder når det gjaldt arbeidsrettet rehabilitering. Den gangen var disse metodene sett på som så radikale at de av enkelte nærmest ble sett på som kvakksalveri. I dag er ”Hernes-modellen” en høyst akseptert behandlingsform og vi opplever at ansatte fra andre institusjoner kommer til Hernes for å lære.

Det som først og fremst er viktig for norsk helsevesen er at de ideelle institusjonene fortsatt kan drive ulike former for pionervirksomhet og at de kan drive innenfor områder som de har utviklet gjennom mange år. At en ideell institusjon overtar en virksomhet som kommunen allerede har et godt grep på bringer ikke norsk helse- og sosialvesen så mye framover.

Steinar Sætervadet

Listekandidat Elverum SV