Solidaritet og fellesskap etter 22. juli
Foto:
Jeg var i Bryssel den 22. juli. Datteren min ringte meg for å fortelle at hun var i Hamar og at alt var bra med henne. Jeg satt og så på Tour de France med en venn, og lurte på hvorfor hun fortalte meg dette. ”Slå på nyhetene på fjernsynet, regjeringskvartalet er bombet”. Ingen var forberedt på innholdet i de bildene, fortellingene og kommentarene verdens TV-stasjoner sendte og sendte og sendte utover ettermiddagen, natten, og de neste dagene. Ingen skal være forberedte på de bildene som har hamret seg inn i de som var i nærheten av bomben i Oslo og på og nær Utøya denne dagen. Ingen kunne vite hvordan vår politiske ledelse og vi som folk skulle reagere på to terrorhandlinger rettet direkte mot Arbeiderpartiet og AUF og ønsket å ramme vårt demokrati.
Skriv ut
Tips/DelJeg er ikke blitt mer utrygg etter attentatet. Jeg er tryggere enn før. En årsak til dette er at vi har reagert som vi har gjort. Vi har alle sett en samlet politisk ledelse stå åpent og tilsynelatende ubeskyttet sammen med hele kongefamilien og 200 000 mennesker foran Rådhuset i Oslo mandag 25. juli. Svært mange av oss har gått i rosetog i våre lokalsamfunn. Et felles kjennetegn er fravær av politi. Vi tror ikke Norge er mer utsatt enn før. Vi har gjort et valg. Vi vil ikke stenges ute fra hverandre.
Om noen uker står vi ovenfor et annet valg, kommunevalget 2011. Meningsmålingene har utløst et ras av medfølelseskommentarer. Politiske kommentatorer hevder at folk sier de vil stemme Arbeiderpartiet av medfølelse med partiet. Det er et uttrykk for en stemningsbølge, underforstått; som vil gå over. Jeg tror dette er for enkelt. Jeg tillegger folk større evne til å tenke dypere og se lenger. Sympati kan nok forklare en del, men det er også mulig å tolke den politiske svingningen som et uttrykk for sterkere oppslutning om de verdier spesielt partiene på venstresiden står for: Fellesskap, samhørighet og en grunnleggende forståelse for vårt behov for tilhørighet. Vi ønsker kollektive politiske svar som bekrefter dette. Samfunn uten egentlige kriser påkaller individualisme og grådighet. Når de samme samfunn rammes av utfordringer, krise og etterfølgende sorg, blir det synlig hva vi trenger som enkeltmennesker og samfunn: vi trenger evne og vilje til å stå sammen. Og da blir synlig om vi har et samfunn med slike egenskaper.
En av mine venner i Bryssel uttrykte det slik før jeg endelig fikk plass på flyet hjem søndag 24. juli: Dere i Norge ser ut til å ha en sterk sosial infrastruktur som holder dere sammen. Dere rykker ikke fra hverandre under press, men trekker sammen.
Vi i Hamar SV føler dypt med våre venner i Arbeiderpartiet, men vi ser også frem til en valgkamp der verdier igjen vil stå sentralt. Våre politiske valg er tuftet på at den enkeltes verdi bygges i og for fellesskapet. Vi vil alltid arbeide for samfunnsløsninger der enkeltmennesker bygger samhold og der solidariske fellesskap står i sentrum.
