Laksedugnad – felles virkelighetsoppfatning nødvendig

Det har den senere tid blitt debattert mye om villaksens truede situasjon, og oppdrettsnæringens berettigelse i nåværende form. Trønderavisa har også kastet seg inn i debatten, med fornuftige innspill blant annet om mms-kampanjen. Men avisa har også en leder der oppdrettsprofitørene blir renvasket, mens villaksentusiastene får hard kritikk. Jeg ble trist når jeg leste den sistnevnte lederen, og overrasket over at Trønderavisa velger å posisjonere seg slik i debatten. Kjente at jeg fyltes med avmaktsfølelse, mens jeg tenkte for meg selv - jaja, det er vel pengene som betyr mest der også. Da pakka jeg sekken å dro til fjells – tror det er viktig å ha litt kontakt med elementene i naturen i blant.

Villaksen er truet

Kunnskapssentret for laks og vannmiljø er klokkeklare i sin stadfesting av at villaksen er truet. Stammen er halvert de siste 25 år. At dette ikke bare skyldes oppdrettsnæringa, er det ingen tvil om. Men når de andre truslene som kilnotfiske og sur nedbør er begrenset, er det klart at oppdrettsnæringa må ta sin del av skylden. Vi må allikevel ta med oss at 45 % av den villaksen som fanges, fanges i sjøen, men dette er i all hovedsak nordafor. Påstandene om at bestandsøkning blant hegre og skarv er en trussel på linje med oppdrettsnæringa vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte av.

Motstridende syn

”Brobygging på laksedugnad” var overskriften i Namdalsavisa etter at næringslivet og politikere møttes for ”laksedugnad” på vertshuset i Grong. En rosemaling, sett med en villaksentusiast sine øyne. Mulig de ulike næringsrepresentantene opplevde det slik – i så tilfellet handler brobyggingen først og fremst om at oppdrettsnæringa og elveeierne skal kunne tjene penger noen år til.

På ”laksedugnaden” kom flere erkjennelser fra fiskeriministeren: at verken hun eller næringa kunne leve med lusetallene slik de var da hun begynte, at forurenser må betale, at miljømessig bærekraft skal gå foran vekst, krav om at oppdrettsnæringa ikke skal medføre genetisk forurensing, at foret til oppdrettslaksen ikke må føre til overbeskatning, ikke utslipp av miljøgifter, sykdommer fra oppdrettsnæringa skal ikke påvirke villfisk, det skal brukes minimalt med medisiner. Nesten parallelt med at representanter fra næringa skryter av at de har brukt 20 millioner på avlusing - hvordan? Om fiskeriministeren skulle etterleve sine egne krav måtte hun ha avviklet næringa i dagens form.

Tom Rise Hansen fra Namsenvassdragets grunneierforening orienterte om at 120 av 450 lakseelver er stengt for fiske i 2010. Han pekte også på oppdrettsnæringas ovenfra og ned holdning som kommer til syne i mediedebatten. Senere på dagen skulle noen av næringas representanter understreke Rise Hansens poeng, det som var mer overraskende var at fylkesråd for regional utvikling fulgte på med den samme arrogansen.

Fortsatt høyt konfliktnivå

Etter forelesningene ble vi delt inn i grupper. Da ble vi bedt om å legge gammelt grums til side, og finne løsninger sammen. Det var bred enighet om behovet for mer uavhengig kunnskap, men det var liten vilje til å stille krav til næringa. Jeg ble også veldig skuffa over holdningen både til sentrale politikere, og oppdretternes manglende vilje til å ta på alvor den kunnskapsbaserte kritikken som villaksforkjempere og naturvernere fremfører. Mine forslag om mindre bruk av miljøgifter, sikring av anlegg og dialog mellom interesseorganisasjoner og næringa var helt uinteressant.

Da jeg og foreslo at interesseorganisasjoner bør være representert for å skape dialog og en felles virkelighetsoppfattelse, kvitterte fylkesråden for regional utvikling med at hun ikke vil ha Oddekalv hit, og kaller oss villaksentusiaster for en "geriljaorganisasjon". Når man legger seg på et slikt lavmål i debatten er det ikke annet å forvente enn at konfliktnivået stiger. Nord Trøndelag SV sitt mål er at oppdrettsnæringa en dag skal forstå at de må samarbeide med oss kritikerne for å ikke bli utestengt fra det internasjonale marked. Om oppdrettsnæringa skal unngå en internasjonal boikott må de ta innover seg den kritikken som kommer fra de som er i debatten uten næringsinteresser – med fokus på bærekraftighet, naturmangfold og kommende generasjoners muligheter.

Er vi virkelig i ferd med å bli så fremmedgjorte fra naturen at vi ikke evner å se på den som noe annet enn et produksjonsmiddel? Er vi i tillegg blitt så arrogante at vi tror vi kan kontrollere og overgå skaperverket?

Kultivering gir ikke varig løsning

Brobyggingen mellom næringene virker først å fremst å handle om ”kultivering” av elvene. Det innbefatter at oppdrettsnæringa bidrar med sin kunnskap og sitt utstyr slik at man kan kunstig reprodusere laks for å sette ut i elva med stedegne gener. Dette er et blindspor, som slettes ikke bidrar til en bærekraftig forvaltning – tvert i mot! Kunstig reproduksjon av en art over flere generasjoner vil svekke artens egen reproduksjonsevne, og hindrer den naturlige seleksjonen. Kultivering er ikke en bærekraftig forvaltning av villaksen, men en nødvendig krisehandtering. Uansett får vi håpe det utvises mer forsiktighet nå, enn da det ble satt ut gyrodatolus infisert smolt i Figga.

Løsninger finnes

Kultivering må ikke ansees som noe annet enn brannslokking – det er ikke en varig løsning. Vi må som fiskeriministeren sier, ikke gi flere konsesjoner enn det som er bærekraftig. Skolering er nødvendig slik at vi får mindre menneskelig svikt. Miljøkravene må bli strengere slik at vi ikke forurenser spiskammerset vårt med miljøgifter. Vi må ha nulltoleranse for rømning. Alle interesseretninger må være representert i råd og utvalg. Uavhengig forsking gir nøkkelen til en felles virkelighetsoppfattelse, og de verktøyene vi trenger for et bærekraftig næringsliv, og en laksestamme som kan være et gode for kommende generasjoner.

Ola Kristian Johansen

Fylkesstyremedlem i Nord-Trøndelag SV