Gratulerer med dagen alle sammen! Tusen takk, Marit Slettum. For invitasjonen og for et godt inititativ til denne solidaritetsgudstenesten.

I forbindelse med arbeidernes internasjonale kampdag den 1. mai, skal jeg ta opp en problemstilling som har blitt svært klar for meg i den siste tiden. 1. mai-feiringen har blitt meget allsidig gjennom årene.

Jeg har igrunn alltid sett på Etnedal som sjarmerende og hjemmekoselig, nettopp fordi vi har klart å beholde bygdekulturen vår i denne store verden. Dialekten, arrangementene og kulturen. Jeg har hele min barndom her i bygda, og har alltid følt meg velkommen. Jeg har alltid følt meg velkommen, men ofte tar jeg meg selv i å ha så fokus på mitt eget liv her i bygda, at jeg glemmer de andre. Enten det er innflyttere eller flyktninger i nød. Det er så lett å anta at alle er sin egen lykkes smed, det er så lett å ha alt for seg selv når det alltid har vært sånn. Det er nok en bieffekt av det norske velferdssamfunnet, at vi har det så bra, det er nesten så vi blir litt bortskjemte om jeg kan formulere det slik.

Tilbake til den problemstillingen jeg nevnte innledningsvis, og det er nettopp de to mulige asylmottakene som begge ikke har sett lyset i tunnelen, enda. Da jeg deltok på folkemøtene, både i steinsetbygda og på Os gjestegård, opplevde jeg mer på nært hold hvor mye vi tenker på hvilke konsekvenser VI vil få ved opprettelsen av et asylmottak. Det er ofte slik vi i den vestlige verden tenker. Når det kommer til alt fra enkle klimatiltak til asylmottak, stiller vi oss ofte restriktive til situasjonen og ser problemer før løsninger. Her i Etnedal opplever jeg at vi går bort fra det som egentlig er saken; å bidra til å redde flere hundre menneskeskjebner fra å få et uverdig liv. Dersom hovedfokus hadde ligget her, ville svaret vært et ubetinget ja fra alle.

Når man setter dette etiske perspektivet på situasjonen, blir den ganske annerledes. Det jeg opplever er hovedutfordringen i Etnedal er den frykten for det nye, den fremmedfrykten vi alle har iboende i oss, men som kanskje ikke alle er bevisst på. Det er nettopp det som er viktig, det å være bevisst på sin egen frykt,i dette tilfellet det litt skremmende fremmedkulturelle vi har blitt skjermet for i Etnedal. Det er umulig å innta ny kunnskap og nye impulser dersom man ikke anerkjenner at man har en frykt for det ukjente. Dette gjelder alle, ikke bare etnedølene.

Jeg tror et asylmottak i Etnedal vil hjelpe oss til å forstå at det fremmede ikke nødvendigvis er negativt. Vi vil kunne dra nytte av å se hvor lite vi må gi for å gjøre så mye for enkelte mennesker som ikke har noe. Da jeg var på os gjestegård på sist folkemøte fikk jeg se hvor bra vi egentlig har det, hvor mye vi har og hvor vanedannende dette er. Når mennesker mener opplevelsen i sitt andre hjem blir ødelagt av ungdommer som ikke har noe hjem i det hele tatt, illustrerer det en frykt for det som nytt, rent spesifikt frykten for andre kulturer. Jeg opplevde det som ironisk.

Forutenom presset på global arena, er det ikke minst viktig at vi tenker etisk på situasjonen, og at vi på ingen måte forhåndsdømmer alle asylsøkere. Selv om vi ser gjennom media hver dag saker som at Taliban har lagt ut en veibombe og drept en norsk soldat, som er smertefullt og tragisk for oss, så er det ikke dermed sagt at alle afghanere står ansvarlig for det. Vi har ikke lov til å bruke kollektiv dømming i Norge, for her er alle et godt menneske til det motsatte er bevist. Det er viktig at neste generasjon får sunne holdninger fra oss, for de vil sannsynligvis måtte håndtere en langt verre global flyktningesituasjon enn vi gjør i dag.

Etnedølenes giverglede består ikke lenger bare av å legge penger på bøsse. Asylsøkere har ofte en historie og livskvalitet som er så lav, at den gjennomsnittlige nordmann ikke vil kunne tenke seg frem til det engang. Jeg sier ikke at fremmedfrykt er negativt, for det er en naturlig del av mennesket. Det jeg sier er at vi alle bør gå en runde med oss selv, bli bevisste på frykten vi har, se på menneskene rundt oss i verden og gjøre det vi kan for å hjelpe dem. Presset fra det globale flyktningeregimet er på vei til å bli svært hardt, og i Norge må vi gjøre det vi kan for å lette presset. Menneskerettighetskonvensjonen har gitt oss verdige liv, og vi må huske at det å søke asyl, det er en menneskerett.

Takk for oppmerksomheten og ha en fortsatt fin 1. mai.