Norge og verdenssamfunnet for øvrig stilles da overfor et svært smertefullt dilemma: Valget står mellom å krenke det aktuelle landets integritet gjennom en militær aksjon, og å være passive tilskuere til overgrep mot befolkningen. Det er alltid et stort dilemma, i en ofte svært uoversiktlig situasjon. Vietnam-krigen fra 1960- og 70-tallet står som et skrekkeksempel på en mislykket og misforstått militær inngripen; folkemordet i Rwanda i 1994 som et skrekkeksempel på hva som kan skje hvis verdenssamfunnet ikke griper inn. Følgene ble i begge tilfeller mange hundre tusen drepte og mange millioner av ødelagte menneskeliv.

Det var i prinsippet det samme store dilemmaet Norge og verdenssamfunnet for øvrig sto overfor i mars 2011. I møte med fredelige folkelige demonstrasjoner tok utviklingen i Libya en annen retning enn andre land i Midt-Østen, da diktatoren Gaddafi valgte å svare med å sette inn militære mot demonstrantene. Gaddafi har for å sikre sin maktposisjon, gjennom mer enn 40 år som diktator bygget opp Libya til en sterk militærstat. Det viste seg raskt at han militært var overlegen opprørerne. Gaddafis dramatiske trussel om å gå fra hus til hus for å renske ut sine fiender, ga all grunn til å frykte massive overgrep og i verste fall et folkemord dersom han gjenvant kontrollen over hele landet. Det var stilt overfor denne trusselen at stormaktene og resten av verdenssamfunnet gjennom FN uventet kunne samle seg om en resolusjon til beskyttelse av den libyske sivilbefolkningen.

Også vi i SV fant det riktig å støtte FN-resolusjonen, og at Norge gjennom seks jagerfly bidro til gjennomføringen av den. Det var selvsagt ingen enkel avgjørelse for et fredsparti som SV. Å gå mot krig og militære aksjoner på andre lands territorium er en viktig del av vår partihistorie og vår politiske sjel. Men det er det også at vi skal bidra til å beskytte verdens undertrykte folk. FN-resolusjonen var grunnlaget for SVs støtte. Vi så det som vår oppgave å følge opp dens krav om beskyttelse av sivilbefolkningen, men samtidig også å passe på at krigen ikke gikk utenfor mandatet fra FN. Beskyttelse av sivilbefolkningen var for oss det helt avgjørende.

Den senere utviklingen har bare gjort dilemmaet enda større. I den grad noen fra start tvilte på Gaddafi utgjorde en reell trussel mot sivilbefolkningen, må nye overgrep mot sivilbefolkningen under krigen ha fjernet all tvil. Samtidig er det klare faretegn hva angår formen på den internasjonale aksjon: Det er blitt en NATO-aksjon i større grad enn FN-resolusjonen la til grunn, interessen for å finne en politisk løsning gjennom fredsforhandlinger har vært skuffende liten, og statslederne fra Storbritannia og Frankrike har åpent tilkjennegitt målsetninger som går langt bortenfor beskyttelse av sivilbefolkningen. Det er en svært urovekkende utvikling, særlig tatt i betraktning det ryktet de to landene som gamle kolonimakter har i regionen. Faren er stor for at Libya blir stående sterkt splittet og i verste fall med utenlandsk militært nærvær i mange år etter Gaddafi, og for at man får et styrket hat mot vesten innenfor større grupper i regionen. Utviklingen fra USAs engasjement i Afghanistan og Irak gir grunn til å minne om hvilken hengemyr slike militære intervensjoner kan utvikle seg til – både for sivilbefolkningen og de utenlandske styrkene.

I denne situasjonen bør Norge fastholde sin støtte FN-resolusjonens krav om beskyttelse av sivilbefolkningen i Libya. Men det er ikke på noen måte riktig at et lite land som Norge fortsatt skal gå i første rekke og ta en hovedrolle ved gjennomføringen av aksjonen. De norske jagerflyene var innmeldt til FN for en tremånedersperiode med avslutning 24. juni. Det er SVs klare oppfatning, vedtatt mot én stemme på landsstyremøtet i mai, at Norges militære bidrag burde vært avsluttet ved utløpet av denne perioden. Det fikk vi dessverre ikke gjennomslag for i forhandlinger med våre regjeringspartnere. Men vi fikk gjennomslag for en reduksjon i antallet fly fra 24. juni, og for en endelig avslutning av Norges deltakelse 1. august. Og får si oss fornøyd med at det dermed er satt en sluttdato som bare er noen uker unna. Det ville ikke skjedd uten at SV hadde vært med i regjeringen.

Så lenge diktatur består i alt for mange land, er det grunn til å frykte at lignende krisesituasjoner vil oppstå igjen. Det er viktig at vi i Norge da har klare prinsipper for behandlingen av dem. SV vil gå mot all bruk av militærmakt på andre lands territorier som ikke er hjemlet i klare FN-vedtak. Foreligger det et slikt FN-vedtak vil vi igjen kunne støtte norsk deltakelse, men bare hvis alternativene for landets sivilbefolkning åpenbart er verre – og bare for en avgrenset tidsperiode. I tillegg må det være mest mulig åpenhet om hva slags militære operasjoner norske soldater har deltatt i. I så måte har vi fått gjennomslag for en bedring de siste ukene, men fortsatt viser Danmark langt større åpenhet mot sin egen befolkning enn hva Norge gjør angående de militære operasjonene.

Sist men ikke minst bør det være en selvfølge at norsk militær deltakelse i andre land er diskutert og vedtatt etter åpen debatt i Stortinget. SV forsøkte i vår å få til en åpen stortingsbehandling av saken, men fikk ikke støtte fra de øvrige partiene. Senere mediefokus på SVs interne debatt om Norges militære deltakelse i Libya, har i stor grad kommet fordi de andre partiene på Stortinget jo knapt har hatt noen intern debatt om Norges deltakelse der. Det gir grunn til ettertanke. Det kan dessverre igjen oppstå krisesituasjoner hvor Norge kan måtte delta i militære aksjoner på andre lands territorier, og slippe bomber som tar livet av mennesker der. Men det bør aldri skje uten vedtak i Stortinget eller uten debatt i de politiske partiene. Og det må stilles strenge politiske krav både til hva slags operasjoner norske soldater deltar i og hvor lenge det kan vare. Krig er, i dag mer enn noen gang før, en alt for alvorlig sak til å kunne overlates til generalene