Det var den fredagen hvor hele nasjonen ved halv fire-tiden plutselig stoppet opp til nyheten om et voldsomt bombeangrep mot regjeringskvartalet i Oslo. Og som senere gikk fra stort sjokk til enda større sjokk, med nyheten om at en attentatmann forkledt som politimann skjøt mot unge leirdeltakere under AUFs sommerleir på Utøya. Det aller største sjokket og den aller vondeste sorgen kom for de av oss som ikke hadde klart å sovne litt før klokken fire natt til lørdag, da politiet via NRK offentliggjorde at katastrofens omfang var større enn noen hadde kunnet forestille seg. Minst 80 samfunnsengasjerte og idealistiske unge mennesker hadde på Utøya i går løpt for sine liv, men dødd av attentatmannens kuler i bunnløs frykt.

Det kan finnes lignende tragedier med skolemassakrer fra stormakter som USA og Russland, men knapt noe sammenlignbart fra etterkrigstidens Vest-Europa. Store land som Spania og Storbritannia har også opplevd svært alvorlige terroraksjoner på 2000-tallet. Men dobbeltangrepet mot regjeringskvartalet og sommerleiren her i Norge var på en annen måte et målrettet angrep ikke bare på landets demokrati, men også på åpenheten og tilliten mellom menneskene her. Angrepet rammet nok Arbeiderpartiet og AUF hardest; men det var rettet mot hele vårt politiske system og vår livsform. Representanter for alle partiene på Stortinget kunne ha blitt bombet i regjeringskontorene, og unge idealister fra alle ungdomspartiene kunne ha blitt skutt på sommerleiren.

Gjerningsmannen demonstrerte blant annet med sitt utspekulerte misbruk av en politiuniform en målrettet og velorganisert ondskap, som er helt uforståelig for så godt som alle innbyggerne i det vanligvis fredelige Norge. Likevel var han altså ikke noen islamsk fundamentalist som hadde kommet fra en annen verdensdel, men en lyshåret og hvithudet mann som hadde bodd i Oslo hele sitt liv.

22. juli 2011 ble altså ikke datoen da terrorisme fra Al-Qaida eller andre store internasjonale terrororganisasjoner nådde Norge. Men det ble datoen da terroren nådde Norge. Og det ble en fryktelig påminnelse om hvor stor skade en vel forberedt person uten noen respekt for andre menneskers liv kan gjøre i vår tid. Det er nok mulig gjennom flere og bedre sikkerhetstiltak å gjøre slike terroraksjoner vanskeligere å gjennomføre i fremtiden. Men å gardere seg helt mot dem er i vår tid umulig i et land som Norge. Vissheten om det vil kombinert med minnene fra 22. juli 2011 kunne skape frykt som preger livet for svært mange mennesker i all overskuelig fremtid.

Norge opplevde i går en nasjonal tragedie som i verste fall kan bli til et livsvarig traume for tusener av mennesker. Igjen etter de unge døde sitter nå et stort antall foreldre, søsken og andre familiemedlemmer og venner i sjokk og fortvilelse. Enda større er likevel farene for en del av de overlevende fra Utøya. Mange av dem har fysiske skader som sterkt vil prege deres liv videre. Enda mange flere er fysisk uskadde, men har løpt for sine liv og opplevd det grusomme Øyeblikket med stor forbokstav: Øyeblikket da du frykter at du skal dø i neste øyeblikk. Det minnet er aldri lett å bære med seg videre. Og det kan være enda mye tyngre når du opplevde det Øyeblikket i møte med et menneske som rettet et maskingevær mot deg og trakk av. Ulykkene på Alexander Kielland-plattformen i 1980 og brannen på skipet Scandinavian Star i 1990 tok enda flere liv enn Utøya-massakren i 2011. Men den siste gjør likevel et langt sterkere og mer truende inntrykk fordi den ble utført med kaldblodig overlegg, av en nordmann som bevisst og målrettet gikk inn for å drepe flest mulig mennesker.

Denne lørdagen og dagene som følger etter den, må bli dager da vi i den norske befolkningen holder om hverandre og snakker sammen om tragedien vi har opplevd. Det er særlig viktig at voksne ressurspersoner her tar sitt ansvar i møte med unge mennesker, både i og utenfor egen familie. Viktigst av alt må vi alle ta vårt ansvar og gi all den støtte vi kan til alle de som er blitt direkte berørte av terroren, det være seg ofre eller pårørende. Bare på den måten kan vi som nasjon og folk komme oss gjennom katastrofeperioden – og kanskje til og med komme styrket ut før senere krisesituasjoner.

Det bør nå først gå noen dager hvor vi over alle ulike partipolitiske tilhørigheter, ulike livssyn og andre forskjeller bare står sammen som medmennesker. Siden må demokratiet og samfunnslivet i Norge gå videre, og høstens valgkamp gjennomføres mest mulig slik den ville blitt uten tragedien. Men det bør i år bli en gjennomført saklig valgkamp med gjensidig respekt og omtanke over partigrensene, og uten mistenkeliggjøring av noen grupper i det norske samfunnet.

Slik, og bare slik, kan vi også forsvare vårt demokratiske og åpne samfunn mot terrorens trussel. Det har aldri vært viktigere enn hva det er lørdag 23. juli 2011. Men det kommer altså en ny morgen selv etter de mørkeste dager i en nasjons historie.