På ett av konvoiens skip, ”Mavi Marmara”, kom det til sammenstøt mellom de israelske soldatene og fredsaktivistene. Fredsaktivister hevdet at israelske soldater skjøt mot dem allerede på vei ned fra helikoptrene mot skipsdekket, og at de fortsatte å skyte til og med etter at hvite flagg var heist. Minst ni døde og et stort antall skadede ble resultatet av en militær stormakts frykt for å miste kontrollen – over et område og en befolkning okkupert i strid med folkerett og FN-resolusjoner.

Etter hendelsen har flere land og organisasjoner satt i gang arbeid for å få sendt i vei nye hjelpeskip, samtidig som Israel fastholder at ingen av skipene vil nå den okkuperte landstripen. Israels jerngrep om Gaza har derfor på nytt kommet i fokus, og kravet om en opphevelse av blokaden styrkes.

”Selvforsvar”, sier Israels statsminister Benjamin Netanyahu. ”Selvforsvar mot hva?”, må vi da spørre oss. Israels ambassadør i USA, Michael Oren og Israels FN-ambassadør hevder at Israel i følge internasjonal lov har rett til å forsvare seg selv i en slik situasjon. Internasjonal lov, i dette tilfellet artikkel 51 i FN-pakten, sier imidlertid at retten til å utøve selvforsvar kun kan finne sted”… når et væpnet angrep er blitt foretatt mot et medlem av de Forente Nasjoner…”. Og det er i tilfellet bordingen klart for det første at Israel var den som angrep, og for det andre at det skjedde i internasjonalt farvann. Konflikten startet da Israel bordet skipene. Det er da åpenbart at Israel ikke er parten som med støtte fra internasjonal lov kan påberope seg retten til selvforsvar. Når det gjelder skipene som i senere tid har forsøkt å nå Gaza har Israel nok en gang benyttet seg av selvforsvarsargumentet begrunnet i at skipene kan ha våpen eller personer om bord som ønsker å provosere eller konfrontere Israel.

Bordingen og Israels behandling av de andre skipene er dessverre ikke unike hendelser. Det føyer seg inn i en urovekkende rekke av internasjonale lovbrudd begått av Israel. Bordingen er bare er et trekk i det store spillet om Gaza-blokaden – og om liv og død for sivilbefolkningen der. Den humanitære krisen på Gaza er grunnen til at det ble sendt en nødhjelpskonvoi. I vår kom Redd Barna med en rapport som viser at Gazas befolkning er helt avhengige av nødhjelp og bistand. Israel, som kontrollerer størstedelen av Gazas grenser, avfeier også Redd Barnas rapport og fornekter den humanitære nøden.

Å ha levd over fem år uten å kunne reise noe sted og med konstant mangel på mat og medisiner fører naturlig nok til frustrasjon og desperasjon blant Gazas befolkning. Reaksjonene der og i andre deler av den arabiske verden gir grobunn for ny terrorisme fra ekstreme muslimske miljøer, og øker faren for voldelige aksjoner også mot sivilbefolkningen i Israel. Men hvordan kan man få israelske myndigheter til å innse at trusselen mot dem heller vil minske dersom de 1.5 millionene palestinere på Gaza fikk muligheten til å leve fullverdige liv?

Hovednøkkelen til en bedring av situasjonen både for sivilbefolkningen i Israel og i Gaza ligger i hendene til regjeringen i Israel. Staten Israel er i dette tilfellet den militært overlegne okkupasjonsmakten og den aggressive parten. I månedene etter bordingen er spørsmålet mer enn noen gang ”Hva nå, Israel?”

Israels regjering har – igjen – igangsatt militære reaksjoner fullstendige ute av proporsjon. De har utført handlinger som må få oss til å innse at vi som kan påvirke nå må legge handling bak våre ord. At bordingen skjedde i internasjonalt farvann styrker et inntrykk av at Israel brukte saken som en prøveballong, for å se hvilken folkerettsstridig maktbruk verdenssamfunnet er villig til å akseptere. Det må de få et klart svar på. Borgerlige norske politikere fra Frp, Høyre og KrF som fortsatt fastholder et positivt syn på Israel, understreket i dagene etter bordingen sterkt behovet for å få frem hva som hadde skjedd. Det er å håpe at også de ser behovet for sterkere reaksjoner når Israel nå har avvist en internasjonal granskning. Det er på høy tid å komme med konkrete sanksjoner for å få en av verdens største militærmakter til å innse at det de gjør er feil. Veldig feil.