Progressiv beskatning: stadig høyere skatteprosent ved høyere inntekt (eller formue, verdi av bolig osv.). F.eks. 0 % opp til 100 000, så 30% for 100 000 - 300 000 og 50 % for alt over det igjen. Den strake motsetningen er flat skatt ¯

Flat skatt: alle betaler den samme skatteprosenten, f.eks. 30 % uansett inntekt. Flat skatt er ofte forbundet med et bunnfradrag (ingen skatt opp til en viss inntekt)

Vridning i arbeidstilbudet (ved progressiv skatt): Om noen jobber mindre, som en følge av at skatten har økt, er dette en vridning i arbeidstilbudet. Ressonementet er at verdien av lønn etter skatt på de siste arbeidstimene du jobber har blitt redusert, i forhold til verdien av litt mer fritid. Dermed vil en rasjonell person, med mulighet til å endre arbeidstiden, jobbe litt mindre. Dette kan bare skje om substitusjonseffekten (du substituerer deg til det som har størst verdi for deg: litt mer jobb, og dermed mer penger, eller litt mer fritid) er større enn inntektseffekten (inntekt etter skatt faller, så du må jobbe mer for å tjene det samme som før).

Marginal: litt/én enhet mer

Marginalskatt: hvor mye en person betaler i skatt av de siste kronene vedkommende tjener i ett år. F.eks. betales ikke toppskatt av inntekter under kr. 441.000,-. For inntekter av de neste 275.600 betales 9% i toppskatt. For enda høyere inntekter betales 12% i toppskatt

Preferanser: ønsker

Dødvektstap: effektivitetstap - det samfunnet taper på at vi tilpasser oss på en måte som er økonomisk ugunstig. Dette betyr ikke at vi nødvendigvis har et dødvektstap selv om landets bedrifter kunne ha tjent mer ved en annen tilpasning; det viktige er samfundet sett under ett, der alle inntekter og utgifter er tatt med (f.eks. Miljøkostnader og den klart positive læringsefftekten (inntekt) av å gå i barnehage)

Konsum: kjøp av varer og tjenester

Substituerbarhet: I hvilken grad vi ønsker å bytte fra en ting til en annen når en endring skjer (f.eks. fra jobb til fritid når skatten øker)

Elastitet: hvor mye vi påvirkes av noe

Kompensert substitusjonselastisitet: se substituerbarhet

Allokere: fordele

Blir kaka mindre når den fordeles jevnere?

Det er langt fra opplagt at et mindre utjevnende skattesystem vil fremme effektivitet i arbeidsmarkedet. Overgang til flatere beskatning av inntekt vil riktignok redusere vridningene i arbeidstilbudet for personer som i dag står overfor de høyeste marginale skattesatsene. Men samtidig vil en relativt større del av skattebyrden bli flyttet over på personer med lave inntekter. Fra empirisk forskning vet vi at dette er personer som foretar relativt store justeringer av arbeidstilbudet når avkastningen av å arbeide endres. Flatere skatt innebærer derfor ikke bare skjevere fordeling av velferd, men kanskje også en mindre effektiv fordeling av den samlede skattebyrden.

(…)

Lavtlønnede jobber vil ofte være jobber der selvrealiseringsaspektet ved jobben ikke står i fremste rekke. Man jobber fordi jobben gir penger i kassa. Punktum. Dermed vil man også være rask til å redusere arbeidsinnsatsen dersom man ikke lenger får så mye penger i kassa av å jobbe. Jobber med høy lønn vil derimot ofte være forbundet med mer spennende arbeidsoppgaver. Jobben kan være en viktig del av livet som sådan. Dermed vil lønnsjusteringer ha liten virkning på arbeidstilbudet - lønna er tross alt bare en av mange aspekter ved arbeidet. En annen grunn til at lavtlønnede reagerer sterkere på lønnsendringer enn høytlønnede, er at personer med lav lønn typisk har en løsere tilknytning til arbeidsmarkedet som sådan. Mens høytlønnede ofte jobber mer eller mindre full tid gjennom hele yrkeskarrieren, vil mange lavtlønnede bevege seg ut og inn av arbeidsmarkedet. For den førstnevnte gruppen vil arbeidstiden ofte være mer eller mindre institusjonelt bestemt, og den individuelle tilpasningen begrenser seg til noen overtidstimer fra eller til. For den sistnevnte gruppen kan en bedring i lønnsforholdene medføre at de endrer tilpasningen fra ingen jobb til en deltidsjobb eller til og med fulltidsjobb.
Uansett årsak til den store variasjonen i kompenserte substitusjonselastisiteter, så er politikkimplikasjonen åpenbar: Det er ikke lenger opplagt at flat skatt gir opphav til mindre dødvektstap enn progressiv skatt. Dermed er det heller ikke opplagt at vi står overfor noen vanskelig avveining mellom fordelings- og effektivitetshensyn. Vi kan få både i pose og sekk. Ved å gjøre skattesystemet mer progressivt økes riktignok dødvektstapet noe knyttet til beskatning av de personer som i utgangspunktet stod overfor de høyeste marginale skattesatsene. Men til gjengjeld reduseres dødvektstapet knyttet til beskatning av personer med lavere inntekter. Mer progressiv beskatning vil på den ene siden medføre at et gitt skattebeløp pålagt et gitt individ blir drevet inn på en mindre effektiv måte enn tilfellet er med flat skatt (jf. figur 2). Men samtidig blir skattebeløpene allokert mellom individer på en mer effektiv måte, ettersom progressiv skatt flytter skattebyrden bort fra folk med lave inntekter (som reagerer mye på endringer i skatten) og over til folk med høye inntekter (som reagerer lite på endringer i skatten).

(…)