Fokuset på vurdering i norsk barneskole har ført til at skolen går i feil retning. Vurdering er viktig, men dette skjemavelde vi nå opplever er utrolig tidkrevende. Elevene blir sendt gjennom ukesluttprøver og store vurderingsprøver (Her bruker noen skoler eldre nasjonale prøver) som vi lærere må bruke som en del av vurderingsgrunnlaget for enkeltelevene. Dette tar så mye tid at det til tider skaper vanskelige arbeids-situasjoner. Fokus på selve undervisningen blir mindre.

Tid og krefter til å utvikle elevene til helhetlige mennesker blir det også mindre av. Lærere blir slitne mens de setter dårlig skjulte ”karakterer” på barneskole-elevenes prestasjoner. A1, A2, B1, B2, C1 osv. Alle pedagoger vet hvor viktig et positivt læringsmiljø er. Man må skape positive holdninger til læring for alle elvene. Vi kan ikke vurdere de svakere elevene opp mot resultatsforventninger de ikke har forutsetninger for å klare. Dette vil demotivere elevene og gi dem et negativt selvbilde. De kommer da inn i en negativ sirkel.

Hvem tror at det er dette barna lærer mest av? Få med erfaring fra lærerjobben antagelig.

Tiden da læreren samlet elevene rundt seg og snakket om hva som gjør oss til gode mennesker ser ut til å være på vei ut. Dette er det ikke lengre tid nok til i norsk skole. Læreplanene er så overfylte. Man må forte seg fra det ene til det andre. Er dette fremskrittet?

Dersom man skal kunne ha et godt klassemiljø der det foregår mest mulig læring, er det viktig å ta elevenes sosiale utfordringer på alvor. Mobbing, erting, utfrysing og andre ting som kan være en del av hverdagen til mange elever må man jobbe aktivt for å unngå og sette av nok tid til å behandle i hverdagen. For det er det som virker; å alltid ha tid til å snakke om problemer når de oppstår. Det vil på lang sikt føre til mer ro og mer læring i timene.

SV støttet kunnskapsløftet. Dette har vist seg å være galt. Skolen vi fikk etter ”Kristin Clemets” kunnskapsløft har blitt en høyredreid skole. Hva skal til for at ansvarlige politikere ser dette og tar grep?

Nestleder Per Aahlins uttalelse om at lærere er for dårlige på tilbakemeldinger til elever må være gal. Vi skriver side opp og side ned med detaljerte vurdering på elevene. Om elever og foreldre følger opp våre råd er en helt annen sak. Det er selvfølgelig varierende. Jeg synes det er trist med slike ledere i Utdanningsforbundet. Utdanningsforbundet trenger ledere som er i kontakt med virkelighetens skole og som taler lærerenes sak og dermed også elevenes.

Min påstand er dette: Gode lærere er lærere som har tid, overskudd og lyst til å snakke med barna om MER enn bare ren faktakunnskap. Vi skal ikke utdanne små ”allvitere”, men unge mennesker som skal ut i et flerkulturellt samfunn der samarbeid, respekt og toleranse må ha en viktig plass. Et samfunn der positive verdier er utbredt.

Dersom ikke lærerene har tid til å se barnas personlige behov for stimuli, hvordan skal vi da kunne kreve at de skal kunne bry seg om hverandre når de blir eldre? Hvordan skal vi da kunne forvente at de skal bli mennesker som ser et større bilde enn bare seg selv og sin egen situasjon? Er det egoisme og ignoranse-samfunnet vi skal inn i? Er det slike frø vi sår?

Og dersom det er en slik innhøstning vi har i vente.....hvem ønsker dette? Og hvorfor gjøre de det?

Det kan umulig være de som skal inn i ”eldrebølgen” ihvertfall. For de må jo håpe at ”ungdommen” har hjerte nok til å ta godt vare på de som skal inn i siste livsfase.