HIJAB-DEBATTEN

Det vises til den siste tids debatt om bruken av hijab i Politiet skal tillates eller ikke. Undertegnede synes det er bemerkelsesverdig at en statsminister i et sosialdemokratisk land i 2009 må frata myndigheten til sin statsråd slik at han gjenstår med null integritet. Dette viser dårlig lederskap. Jeg skal utdype dette til slutt.

Hijab er et muslimsk symbol. Vi lever i 2009 og en stadig mer globalisert verden og bør tillate dette selv om det er et religiøst symbol. Det er på tide at den norske Stat med Stoltenberg i spissen ikke gjør som strutsen men løfter hode opp fra sanden og titter rundt seg og ser seg om i verden. Norge lider av mindreverdighetskomplekser. Vi er stadig best i sport, verdens beste vannkvalitet har vi også inntil det viste seg at vi var en av de dårligste i klassen i Europa. Vi har det beste helsevesen med mer. Det er på tide å senke ned skuldrene Jens for Amerikanerne og Japanerne tror fortsatt vi er en by i Sverige! Jeg blir ganske provosert når jeg hører en politimann på et seminar si at han ikke ønsker å ta parti i debatten men i neste ordelag sier at det er upraktisk å ta på seg en gassmaske. Da har man tatt side i debatten når man kommer med noe sånt vås. John Olav Egeland, en meget anerkjent kommentator skriver 14. Februar i motsetning til denne avis som skrev at de var mot hijab i deres leder. Lær litt av Egeland kjære redaktører : ”Som kjent har Storbritannia årelang erfaring med en slik praksis, uten at det er registrert problemer av betydning”. Videre står det: ”De verdinøytale blant oss må være rammet av kollektiv synsforstyrrelse, iblant også av blindhet. I alle byer og bygder streber kirkespirene mot himmelen, og under dem messer 1200 statsbetalte menighetsprester. I forsvaret har feltprestene offisersgrad, rund snipp og gullkors på ermet. Skolen har en formålsparagraf som strutter av kristne verdier. Dette er de omstridte delene av statens verdigrunnlag. Men det er også andre som ikke forutsetter noen bestemt religion eller livssyn. Slike verdier omfatter bl.a. likestilling mellom kjønn, religionsfrihet, rettssikkerhet og frihet fra diskriminering og undertrykkelse. Når politiet tar på seg uniformen, er det slike statlige verdier den skal representere.” Jeg har selv tatt opp mistilliten til det norske Politi som finnes hos befolkningen og ikke minst innvandrere etter uttalige saker om diskriminering med Storberget på Chatau Neuf under ”Pst-konferansen”. Eksempler kan være Afrikaneren som hadde en veldig dyr sykkel og ble så lei av å bli stoppet av Politiet at han begynte å kjøre kollektivt eller den unge pakistaneren som hadde en fin bmw og ble tatt for å være kriminell. Etter dette ble tjenestenummer på politiuniformen innført takket være Odd E. Dørum, tror jeg. I tillegg har vi hverdagskriminaliteten og den uverdige politiaksjonen som skaper enda større kløft mellom publikum og lovens lange arm som bør være forbilder når det gjelder å følge norsk lov og ikke levere falske sykemeldinger! Så Arne Johannesen, du er den første som bør være litt YDMYK i denne debatten da politiet de siste årene har prøvd å rekruttere innvandrere til deres skole for å avspeile samfunnet, men uten hell. Da hjelper det i hvertfall ikke å komme med verdinøytraliteten din hvis du også ønsker at politiet skal være et speilbilde av befolkningen!

Hvilke signaler er det våre politikere noen av disse med innvandrerbakgrunn, sender ut til unge innvandrerjenter som har blitt nektet å få jobbe på Baker Hansen og A-møbler fordi de brukte skaut på hode? Disse unge jentene er fremtidens ledere, eller hva? Hvorfor skal vi frata disse jentene deres drømmer på grunn av trangsynthet? I sosialantropologien lærer man å stille seg spørsmålet hvorfor mennesker fra andre kulturer gjør det de gjør uten å hevde seg selv og sine verdier som de mest riktige. Dere som gjemmer dere bak argumentet verdinøytralitet bør jammen ta dere et lynkurs innenfor ovennevnte vitenskap! I et foredrag på litteraturhuset sa Ziba Mir-Hosseini, Professor i antropologi: ”Helt siden Europas første koloniale møte med den muslimske verden, har muslimske kvinner hatt en spesiell plass i den europeiske forestillingsverdenen. Det som begynte som en nokså godlynt blanding av fascinasjon, forakt, medlidenhet og et ønske om å frigjøre muslimske kvinner fra en antatt undertrykkende religion, hadde mot slutten av det 19. århundre blitt erstattet av en annen blanding av følelser som er vanskelig å sette navn på nå, uten den historiske distansen. De tidlige oppfatningene – spesielt at muslimske kvinner trenger å frigjøres utenfra – er definitivt fortsatt levende. Men det er også noe nytt som overskygger dem: en akutt følelse av frykt og uro. Hvorfor, og hva har forandret seg? Hvor kommer denne frykten og uroen fra? Hva er implikasjonene for muslimske kvinner – og for verdiene og prinsippene som Europa er så stolt av?” Hun beskriver senere debatten som har løpt i Europa de siste årene på følgende måte: ”Denne typen dødfødt debatt reflekteres i måten europeiske og amerikanske medier de siste årene har hyllet visse kvinner med
muslimsk bakgrunn som helter i kampen for kvinners rettigheter
i islam - slike som Ayaan Hirsi Ali, Irshad Manji og Azar
Nafisi - som leser islams hellige tekster på en like
patriarkalsk og like dogmatisk måte som det Taliban de så
høylydt og selvrettferdig fordømmer. Titlene sier alt: Hirsi
Alis «Infidel» («Mitt liv, min frihet»,)
og «Caged Virgin; Azar
Nafisis «Å lese Lolita i Teheran»; og Irshad Manjis «Hva er
galt med Islam?». Det som gjør disse bøkene til bestselgere -
så lette å svelge for et vestlig publikum og så fornærmende
for muslimer - er at de bekrefter den Euro-Amerikanske
koloniale politikken, forestillingene om moralsk og kulturell
overlegenhet, og en fortelling der muslimske kvinner
framstilles som fanger som må reddes utenfra.” I Norge har Hege Storhaug tatt på seg rollen til å beskytte og forsvare de stakkarslige muslimske jentene. Hun har hevet fanen høyt for å være det jeg kaller kulturimperialist og gir et bilde av at alle innvandrere bør assimileres. Det er bemerkelsesverdig at norsk media har gitt denne kvinnen som mye plass som Marte Michelet skriver i Dagbladet 051007: ”Det er dypt problematisk at en så useriøs aktør har fått så stor innflytelse over debatten.” Det ironiske er at de tre velprofilerte jentene under tvangsekteskapsdebatten vendte henne ryggen etter å ha innlemmet dem i hennes organisasjon.

Så til slutt vår kjære Jens! En “ansatt” som Storberget på dette leder nivået bør få tillatelse til å ta en avgjørelse i sitt eget departement. Det er tross alt hans fagfelt Jens! Du viser liten tillit til dine statsråder ved en slik opptreden. En god leder bør tillate sine “undersåtter” å feile. Hvis en mellomleder ikke tør å å ta avgjørelser pga av sin leder blir man defensiv og man kan risikere ledelsesvegring fordi man har en sjef som titter deg over skulderen. Dette er uheldig. Det samme så vi i byggesaken på rikshospitalet, hvor en direktør som var elsket av sine ansatte og tørte å ta ansvar blir helt avkledd av Hanne Harlem og co fordi han har gjort det en god leder skal. Nemlig vist handlekraft, initiativ og meget god dømmekraft da dette hadde spart sykehuset for mye penger i det lange løp. Så skjerp deg eller så kommer jeg og gir deg en god klem som ikke Trond Giske fikk lov til å gi deg :).