Men jeg er ikke av den grunn enig med dem som hevder at debatten om religiøst begrunnede plagg ikke bør prioriteres. Den føyer seg inn i en stor og viktig diskusjon om kulturelt og livssynsmessig mangfold på den ene side, og krav fra religiøse og politiske grupper om ensretting og tvang på den annen side.

Vi må selvsagt respektere voksne menneskers rett til selv å velge hvordan de skal kle seg. Men denne valgfriheten må også omfatte retten til å velge bort religiøse hodeplagg. Og fortsatt er jeg ikke trygg på at den friheten er like selvfølgelig i alle miljøer.

Kulturelle forskjeller må vi uansett lære oss å leve med. Og jeg er blant de mange som mener at innvandringen har beriket det norske samfunnet. Jeg ønsker meg ikke tilbake til det etnisk hvite og kjedelige Oslo som jeg flyttet til i 1970.

Men vi kan ikke overse at vi står overfor betydelige liberale utfordringer i det flerkulturelle Norge. Debatten om ytringsfrihet og Muhammed-tegninger er i denne sammenheng alarmerende. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, moralpoliti på Grønland, manglende respekt for likestilling mellom kvinner og menn og for seksuelle minoriteter og overrepresentasjon av nordafrikanere i deler av kriminalitetsstatistikken er andre eksempler.

Men dette gjelder et mindretall. De fleste som innvandrer til Norge, blir integrert i samfunnet, skaffer seg jobb og bolig og er glade for å leve i et liberalt og demokratisk samfunn.

At det flerkulturelle samfunnet også kan ha sine negative sider, har venstresida lang tradisjon for å lukke øynene for. Først og fremst ønsker vi å framstå som tolerante og som antirasister. Men jeg er overbevist om at det er feil å lukke øynene for det som er negativt. Vi kan ikke bli så paralysert av fremmedfrykt og rasisme i samfunnet at vi svikter våre egne verdier. Vi må ta folks hverdagsopplevelser alvorlig, og være tydelige i verdidebatten.

Da vil det også bli enklere å få gjennomslag for at veien til integrering går gjennom et mindre klassedelt Oslo, der alle sikres utdanning, jobb og bolig. De viktigste skillelinjene i Oslo går tross alt ikke på etnisk opprinnelse, men på hvem som er for og hvem som er mot sosial utjamning.