Beretningsdebatten har i de senere åra vært en god blanding av generell politisk debatt og øvelser i retoriske finter. Beretningsdebatt har det vært mindre av. Jeg skal forsøke å bidra til å endre på det. Selv om det kan virke dørgende kjedelig å snakke om snøen som falt i fjor er det viktig at vi tar beretningsbehandlingen og debatten på alvor. Vi forvalter som kollegium en av Norges største offentlige virksomheter. Over 30 milliarder kroner. Våre beslutninger kan prege livene til mange. Derfor er det viktig å stoppe litt opp for å se hva som er gjort og hva som ikke er gjort.

Oslo er en by i sterk vekst. En befolkning med et sterkt økende behov for offentlige tjenester. Det bærer budsjettene som er vedtatt i denne salen preg av. Men det gjør ikke regnskapet eller beretningen.

Det er ett tall jeg mener vi må stanse opp ved og dvele ved. Det er tallet 45 %. I 2008 klarte byrådet kun å bruke 45 % av den summen byrådet foreslo og bystyret mente var nødvendige investeringer i 2008. I bystyredebatten om budsjettet var vi enige om nesten alt på investeringssiden. SV ville litt mer i kollektivtransporten og litt mer på skole, men målt i kroner og øre var vi enige om det meste.

Hvis bystyret skulle lagt byrådets gjennomføringsevne til grunn kunne vi halvert investeringsambisjonene og likevel hatt et etterslep. Det betyr at de få kronene Venstre og KrF fikk i budsjettet for å stille lojalt opp for FrP på sjette året ikke har gitt et eneste resultat. Det er uforståelig for meg at de godtar det. For SVs del er en så dårlig gjennomføringsevne rett og slett ikke akseptabelt. Det vitner om elendig planlegging, elendig styring og elendig gjennomføring.

Det er sikkert mulig å forklare noe av dette med tilforlatelige unnskyldninger og påpekning av et vanskelig byggemarked og uforutsette hendelser. For deler av etterslepet er det helt sikkert gyldig . men for over halvparten er det rett og slett kun et forsøk på bortforklaring.

Det er også god grunn til å gå inn i de prosjektene som er gjennomført eller som holder på å gjennomføres. Hvis en skal oppsummere mange av disse så må vel manglende kostnadskontroll være et dekkende ord. Eventuelt manglende planleggingsevne. Jeg skal ikke gå inn i alle prosjektene, men ta noen eksempler. Bystyret vedtok og byrådet lovet at 900 millioner skulle holde til Holmenkollen. Vel og merke etter femte eller sjette sprekk. Nå er fasiten 1,2 milliarder – eller en sprekk på 300 millioner. Selv etter det har byråden varslet at det er nye overskridelser og for å sitere henne; ”det arbeides nå med å få kontroll på prosjektet igjen”. Likeledes er det med Tøyenbadet. Kostnadene har mer enn doblet seg. Resultatet har blitt dårligere enn jeg hadde trodd og vi har liggende en rapport fra kommunerevisjonen som slakter prosjektstyringen. Lignende er det med mange andre prosjekter som blir redusert og endra i forhold til det bystyret opprinnelig har vedtatt for å holde kostnadsrammene. Det siste eksempelet er Kjelsås skole som mistet sin oppvarmingshall. Dette er forhold bystyret ikke bør finne seg i. Byrådet fortjener litt spanskrør for denne måten å styre kommunen på.

Byrådet har hatt sin andel av skandaler i det siste hvor uttallige millioner er sløst bort. Det holder å nevne IKT-skandalen som vi ennå ikke helt vet prislappen på, eller Flexus-skandalen. Vil systemet fungere? Dette har vi hatt egne debatter på, og jeg skal ikke gå inn i detaljer.

Ordfører, i Oslsoskolen ser vi en del utviklingstrekk og tendenser som går i feil retning. Det skrytes mye fra denne talerstolen av osloskolen. Og mange ganger er det grunn til det.

Imidlertid er jeg sterkt bekymra over at den sterke elevtallsveksten i Oslo ikke følges opp flere lærerressurser. I de andre store byene i landet – uavhengig av hvem som styrer dem – har antallet lærere økt – og det har økt mer elevtallet. I Oslo er det motsatt. Det blir stadig færre lærere for å utdanne stadig flere elever. Det finnes ikke den prøve eller det system i verden som kan erstatte en lærers tid med en elev når en er opptatt av læring. Byrådet har mange ganger fnyst av det, men jeg mener det er grunn til bekymring.

Likeledes ser vi at anntallet dispensasjoner for kravet om pedagogisk utdanning i barnehagene øker kraftig.

I løpet av 2008 steg tallet til 527 styrere eller pedagogiske ledere som har dispensasjon for utdanningskravet. At det i en periode nå er vanskelig å finne nok førskolelærere er sant, men det er en diskusjon om hvordan vi skal rekruttere og utdanne flere som vi langt unna å løse pr. nå.

At Oslo er den storbyen som sliter mest med å nå full barnehagedekning forteller også sitt om byrådets ambisjonsnivå.

Det er grunn til bekymring for hvordan vi behandler byens svakeste. I fjor kastet kommunen ut 80 personer fra sin kommunale leilighet med hospits og gata som alternativet. Vi kan diskutere stolpe opp og stolpe ned hvorvidt det er nok kommunale leiligheter i denne byen. SV mener det er for få, men uavhengig av det, må vi være enige om at du må være i en svært vanskelig situasjon før du får vedtak om kommunal bolig. Da er det ekstra alvorlig at beretningen viser at et du kan risikere å vente i over et halvt år på å få en bolig som du har vedtak om å få. 30 % av vedtakene om kommunal bolig tar over seks måneder å effektuere. Det er alvorlig. Tilsvarende er køen som ønsker plass i en av kommunens rusinstitusjoner økende. 234 mennesker måtte vente over en måned for å få en plass i fjor. Det er få ting som kan være så demotiverende for noen som tar en beslutning om å gjøre livet sitt bedre enn å måtte stå i det som oppleves som en evig-lang kø.

Ordfører. Det er mye bra i byen. Det må vi være enige om. Samtidig må vi være enige om at årsberetningen viser at byrådet ikke klarer å gjøre den jobben bystyret og Oslos befolkning forventer. Det er alvorlig og bør gi grunn til selvransakelse i byrådet og blant byrådets støttepartier i bystyret.