Stavanger SV lanserte våren 2011 ideen om å etablere et ikke-kommersielt boligmarked, som vil gjøre det mulig for mennesker med vanlig inntekt og unge å få et sted å bo.

Det er sterk befolkningsvekst i de største byene i Norge, og veksten har sin årsak i at det hele tiden etableres nye arbeidsplasser her. Samtidig var antallet ferdigbygde boliger i 2010 og 2011 lavt, i Stavanger det laveste siden 1965. Dette har ført til stadig større mangel på boliger. Ubalansen mellom antall arbeidsplasser og antall boliger har mange negative konsekvenser.

Utviklingen burde ikke være overraskende for noen. Nye arbeidstakere trenger et sted å bo, og når boligtilbudet er lavere enn etterspørselen, blir prisene i sentrale områder uoverkommelige for svært mange. Over tid blir resultatet av et slikt bolig- og arbeidsmarked i sin ytterste konsekvens som i København eller London. I London er det helt vanlig med godt over to timers reisetid til arbeidet, for mange arbeidstakere har rett og slett ikke råd til å bo inne i London. Fortsetter utviklingen videre i storbyene, vil befolkningen i disse bli ensidig, med høy gjennomsnittsalder og høy inntekt. For lærere, brannfolk og mange andre grupper av arbeidstakere er det svært vanskelig å finne boliger som de har råd til. Samtidig øker risikoen med å bygge boliger i distriktene, og dette medfører at det omtrent ikke bygges nye boliger utenfor de store byområdene.

Prisutviklingen på boliger viser at det er et stadig sterkere behov for å gripe inn aktivt og korrigere et boligmarked som er fullstendig i utakt med samfunnets behov. Vi har ikke tid til å vente på at en usynlig hånd skal komme og gripe inn i markedet. Det er på tide at kommunene gjenerobrer sin rolle som aktive tilretteleggere for en ønsket samfunnsutvikling. Kommunene må begynne å lage program for boligbygging igjen, slik at det er mulig å komme opp i det nødvendige boligtallet hvert år.

Boligmarkedet i Norge er i dag overraskende uregulert, sammenliknet med andre europeiske land. Stavanger var lenge kjent for Stavangermodellen, en utbyggingspolitikk med sterk kommunal deltakelse og aktiv tilrettelegging for utbygging av boliger. Dette ga en stabil tilgang på nye boliger, og de fleste kunne greie å finansiere en vanlig bolig. Fra midten av 1990-tallet ble EØS-avtalen tolket svært katolsk, slik at det ble vanskelig å fortsette kommunens utbyggings- og tomtepolitikk. Den politikken som mange andre kommuner i resten av landet misunte oss. Utbyggingsmodellen ble i praksis lagt ned, det er i dag bare små rester igjen av modellen, og de siste endringene i kommunens utbyggingspolitikk gjør at kommunens rolle vil bli enda svakere.

Sterkt jordvern gjør at mange byer må vokse innover og utnytte eksisterende byarealer på en bedre og mer effektiv måte. I stedet for å bruke krefter på å krangle med fylkesmannen om å få frigitt arealer til utbygging, burde vi forstå at dette er en sterk drivkraft som må utnyttes til å komme i gang med byomforming, og til å skape de tette og gode byene, og til å bygge mange nye boliger i sentrale byområder. For å utnytte denne drivkraften er det viktig at kommunene går foran med å ta i bruk nye juridiske verktøy som urbant jordskifte og andre lignende ordninger uten å måtte ekspropriere eiendom.

Kommunene må gjenerobre rollen som samfunnsbygger, slik at vi får et sosialt boligmarked, og ikke et usosialt som vi har i dag.