Arild H. Gjerde skriver i sitt leserinnlegg 13. mai at Kjetil Nilsen neglisjerer utryddelsestragedien fra 2. verdenskrig, og at venstresida må sette seg inn i israelernes situasjon for et lite øyeblikk. Han skriver om israelernes kamp om liv og død hver dag, år etter år. Jeg benytter sjansen til å skrive om palestinernes side av saken, nok en gang, for det er tydelig for meg at mange har godt av å lese det.

Jødeforfølgelsen fra 2. verdenskrig er et forferdelig stykke historie, det er alle enig om, men så er det også det det er – historie. Vi snakker ikke lenger om et undertrykt folk, Israel står ikke svakt i verden. De har fått både land, økonomisk og militær støtte siden staten ble opprettet i 1948. Det vi i dag snakker om er en okkupantstat med verdens 5. største militærmakt, som fritt får herje med palestinernes hverdag. Om det er noen som kjemper for livene sine dag etter dag, år etter år, så er det palestinere. Er det noens tragedie som blir neglisjert, så er det palestinernes.

Det er palestinere på vestbredden som hver dag må gå gjennom militære check points for å komme forbi syv meter høye betongmurer, slik at de kan komme seg på jobb og tjene til livets opphold også denne dagen. Det er palestinske barn i Hebron som blir kasta søppel på av Israelske bosettere, det er palestinske vanntanker som blir skutt hull i, og palestinske hjem som blir invadert av israelske bosettere. Det høres så ekstremt ut at det er lettest å lukke øynene, eller tenke at dette er oppdikta, men dette er fullt alvor, dette er hverdagen deres, og har vært det i over 60 år nå.

Konflikten Israel-Palestina er grei å sette seg inn i. Jeg ser begge sidene i saken, jeg ser at Israelerne har hatt det tøft, at det ikke er kult at noen vil utrydde landet deres, eller ha tilbake det som en gang var ens eget for å si det slik. Likevel ser jeg at konflikten egentlig er enkel. Den består av en okkupant og en okkupert. Okkupanten er kjempen Goliat, og den okkuperte er lille David. Palestinere har ingen egen hær, de har murer som skjærer hjemmene fra avlingene, de opplever daglig trakassering og vold fra israelske soldater, og over 12 000 palestinere holdes fanget i Israelske fengsler uten begrunnelse. Er det demokratisk, i ”Midtøstens eneste demokrati”?

Dette er ikke to likeverdige parter, og innlegget mitt, på lik linje med Kjetil Nilsens sak i HT den 10. mai, er ikke venstrevridd dramatisering eller neglisjering av 2. verdenskrig. Det er realiteten.

Jeg kritiserer Israel fordi de driver apartheid i Palestina, de forskjellsbehandler på bakgrunn av religion og raseteori, de bryter med folkeretten, med krigsretten, og de tar stadig mer land fra uskyldige palestinere som prøver å skape et liv. Jeg håper Gjerde vil sette seg inn i palestinernes situasjon før han velger side blindt etter historiske hendelser. Vi skriver historie i dette øyeblikk, for hver dag Israel får utvikle sitt apartheidsforhold til vestbredden og Gazastripa."