Cap Anamur

Samme dag faller det en dom i en italiensk rettssal. I 2005 brakte skipet ”Cap Anamur” 37 skipbrudne afrikanere til land på Sicilia. Mannskapet ble av den italienske stat anklaget for menneskesmugling og stilt for retten med påstand om 4 års fengsel for kapteinen. Etter 5 års rettsbehandlinger ble de nå endelig frikjent, en dom som også er en dom over italiensk politikk som vil tvinge fiskere og sjøfarere til å la nødstedte afrikanere dø på havet heller enn å ta dem opp og bringe dem til lands. Fra 2005 til i dag har flere tusen mennesker dødd av sult, tørst eller havari i Middelhavet under fortvilte forsøk på å skaffe seg og sine barn en bedre fremtid i Europa. Mange vil kalle en slik politikk drap, men italienske myndigheter har kalt det ”å få kontroll med asylstrømmen”. Nå har en italiensk appelldomstol fastslått plikten for alle til å hjelpe folk i nød.

Schengen og Dublin

Innafor Schengen gjelder Dublin-konvensjonen; det første land flyktningen kommer til i Europa har plikt til å behandle asylsøknaden. Ca. 7000 afrikanere er hittil i år kommet seg til Italia. Vi har en lignende situasjon i de to andre frontlinjestatene Hellas og Spania, land med økonomiske problemer og stor ledighet som lar asylsøkere gå for lut og kaldt vatn, dersom de i det hele tatt lar dem få melde sitt asylbehov. Det brukes store ressurser på å sortere ut de såkalte ”dublinerne” ved norske mottak og få dem tilbake til førstelandet.

SVs sjel

En human flyktningpolitikk er uttrykk for SVs sjel. Partiet vårt er tuftet på rettferdighet og internasjonal solidaritet. Man skal ikke gå forbi et menneske i nød. Men dette er også grunnleggende verdier i den norske folkesjela. Når så mange mennesker lar seg forlede til å støtte en inhuman flyktningepolitikk, så tror jeg det bygger på at våre myndigheter gjør altfor lite til å informere allmennheten om hva det betyr å hjelpe mennesker fra fremmede land som søker nødhavn hos oss. Det er jo også et faktum at Norge har signert en rekke konvensjoner som forplikter oss. Flyktningkonvensjonen, Barnekonvensjonen, Kvinnekonvensjonen, Den europeiske menneskerettskonvensjonen pålegger oss å handle i pakt med konvensjonenes innhold. Vi har i UDI et stort apparat bygd opp for å saksbehandle hvem vi skal ta imot. Vi hører sentrale politikere uttrykke stor tillit til at de som ikke får bli, har vært gjennom ”en grundig saksbehandling” hos UDI og ankeinstansen UNE. Dette er i beste fall halvveis sant. Asylsøkere som har fått avslag er rettsløse i den forstand at de ikke har ressurser til å prøve saken sin rettslig. Den norske Advokatforening etablerte i 2007 en prosedyregruppe i utlendingsrett som gir gratis rettshjelp til et svært begrenset antall asylsøkere med endelig avslag. Gjennom to år har de ført 10 saker fram til endelig avgjørelse, og vunnet alle ti! I tillegg har staten trukket tilbake avslaget hos flere da det ble klart at avgjørelsen ville bli rettsprøvd. Jeg frykter nå at mange fler tvinges ut av landet i strid med norsk rett og våre internasjonale konvensjonsforpliktelser. De får aldri prøvd saken sin.

Våre nasjonale interesser

Det er ikke i vår nasjonale interesse å skjerme oss mot innvandring. Vi går mot en eldrebølge i nær framtid der omsorgsbehovet vil eksplodere. I praksis vil vi ha behov for at nesten hele årskull av norsk ungdom velger utdanning i omsorgsyrker. Vi vet at dette langt fra er tilfelle. Vårt land har en så marginal beliggenhet i verden geografisk og klimatisk, at vi burde være glad for hver eneste person som ønsker å komme til oss, enten det er asylsøkere eller arbeidssøkere. I stedet for enorme kostnader med å finne grunner til å sende dem ut, burde vi bruke ressurser til å utdanne, integrere og utnytte denne arbeidskraftressursen til beste for landets framtid. Norge burde arbeide aktivt for å få endret Dublin-konvensjonen.

En fordomsfri offentlig debatt om asylinstituttet, og et SV som på lokalnivå tør å snakke om den uretten som utøves i dag, kan bidra til å bringe Norge over i et bedre spor