I disse dager skal vi nordmenn hive ut to Tromsøunger fra landet. Tre år gamle Allan og ni år gamle Yalda. Tromsøunger. Dette gjør vi rike nordmenn av «innvandringspolitiske hensyn». Mulig det dreier seg om flere enn to Tromsøunger, men det er Allan og Yalda som er omtalt i media. De som vi vil hive ut, og som ikke er så heldige å komme i media, har atskillig mindre sjanse til å få gjort noe med sakene sine. I fjor kastet vi ut 103 unger uten foreldre. Uten foreldre. I følge Dublin-avtalen havner de riktignok i andre europeiske land. For eksempel Spania, Italia eller Hellas. Er de heldige, havner de på barnehjem i et av disse landene. Er de uheldige, havner de på gata. Vi nordmenn kaster ungene ut av et verdens rikeste land. Uten foreldre. Av «innvandringspolitiske hensyn».

Pappaen til Allan jobber for Tromsø kommune. Han har vært i Norge i 11 år, og har lovlig opphold. Pappaen er norskiraker. Mammaen til Allan fikk avslag på familiegjenforening, og saken er til behandling hos Utlendingsnemda (UNE). Tre år gamle Allan er født i Norge, og den eneste i familien som er bedt om å forlate landet, da han har fått avslag på midlertidig oppholdstillatelse. Av «innvandringspolitiske hensyn». Utlendingsdirektoratet (UDI) har nå sagt at de vil utsette utkastelsen av tre år gamle Allan fra Tromsø. Men familien har enda ikke fått noe skriftlig bekreftelse på utsettelsen.

Ni år gamle Yalda er født og oppvokst i Norden. Hun går på skole i Tromsø, hvor hun bor sammen med sine foreldre. Familien har fått endelig avslag på oppholdstillatelse, og Yalda og mammaen skal sendes til Moldova, mens pappaen til Yalda skal sendes til Afghanistan, hvor han ikke har vært på 17 år. Vi nordmenn splitter familien til Yalda, og kaster henne ut av landet. En Tromsøunge. Vi gjør dette av «innvandringspolitiske hensyn».

Tar ikke vi nordmenn hensyn til unger? I fjor kastet vi altså ut 103 unger. Uten foreldre. Vi prioriterte «innvandringspolitiske hensyn», og ga døyten i ungene. For å sitere forfatteren Ingvar Ambjørnsen: «Mange av disse barna er født her. De snakker norsk. Deres identitet er norsk. De barna som ikke er født her, har minner fra noen av de verste diktaturene vi kjenner til – og som våre politikere kappes om å ta avstand fra. Måten norske myndigheter behandler disse barna på, er en stor skam.»

I Tromsø nektet nylig ordføreren å behandle en interpellasjon i kommunestyret fra SV og Rødt, som gikk rett i kjernen på denne problemstillingen. La oss håpe ordføreren har vett til å følge fjellvettreglene: «Det er ingen skam å snu.» La oss inderlig håpe at de som sitter med makta i Tromsø kan vise at de kan bruke denne makta velgerne har gitt dem. Bruke makten til å passe på Tromsøungene våre!

Myndighetene har i over ett år jobbet med stortingsmeldingen «Barn på flukt». Kanskje kommer den i februar. Det bør være en stortingsmelding hvor hensynet til ungene står øverst. Og ikke «innvandringspolitiske hensyn». Denne stortingsmeldingen må vise at myndighetene lytter til oss vanlige folk. For vi bryr oss om ungene våre. Tromsøværingene slår nå ring rundt Yalda, Allan og andre unger i samme situasjon. Det skal vi være stolte av. Det skal de som sitter med makta, ei makt vi som velgere har gitt dem, lytte til, slik at vi kan være stolte over dem også – både lokalt i Byrådet, og sentralt i Storting og regjering.

Over hele landet finner vi redde unger. De er redd fordi vi nordmenn vil kaste dem ut av «innvandringspolitiske hensyn». Det går ut over dem, og det går ut over familien. I Førde døde nylig ei mamma og hennes 20 måneder gamle unge. I desperasjon over at vi nordmenn, representert ved myndighetene våre, ikke trodde på henne, og ville kaste dem ut av landet, satte mammaen fyr på rommet sitt på asylmottaket, og hun og hennes 20 måneder gamle unge døde av skadene fra brannen. Ungene vi skal kaste ut, går gjerne i skoleklasser. I disse skoleklassene gråter ungene våre, og er redde, fordi deres skolekamerat skal kastes ut av landet. Og kanskje ende opp på barnehjem eller på gata. Av «innvandringspolitiske hensyn».

Hvor gikk mitt lille land seg vill?