Store deler av ressursen som var grunnlaget for fiskerisamfunnenes eksistens er ikke lengre tilgjengelig annet enn i teorien. Regelverket som skal gi alle like muligheter, er tilpasset forutsetninger som fiskerisamfunnene nordpå i utgangspunktet ikke har. Dette har blant annet ført til at havfiskefartøy og forvokste kystbåter frakter store mengder ubearbeidet fisk ut av landsdelen eller til fryselager for direkte omsetning på verdensmarkedet.
Vi kommer ikke forbi at teknologien har gjort behovet for arbeidskraft på land mindre. Men dette er ikke av avgjørende betydning. I flåteleddet ser vi stadig flere utenlandske mannskaper. På land bemannes særlig de store produksjonsenheter med utenlandske vikarer. Aksjonærer i «vikarbyråer» hever store utbytter etter å ha formidlet østeuropeisk arbeidskraft til fiskerinæringa. Dette tapper fiskerisamfunnene og arbeidsfolk for verdier som skulle vært brukt til å bygge samfunnet der arbeidsfolk er og verdiskapinga skjer.
Dagens oppkonsentrering av kvoter og rettigheter tjener bare de stadig færre fiskeoligarkene som kontrollerer kvotene, rettighetene og fiskarlaget. Samtidig skjer det ei konsolidering på industrisiden, hvor færre og større eiere får stadig mere makt. Innbyggerne i fiskersamfunnene blir slik totalavhengig av storredernes og industrikonsernenes valg og avgjørelser. Disse vil maksimere sin gevinst, og gjør det på bekostning av samfunn og individ så fremt vi tillater det.
Alle og enhver må stille seg spørsmål om det er slik vi skal ha det? Dessverre har store deler av kystbefolkninga i praksis vært ekskludert fra å delta i fiskeripolitikken fordi de ikke har hatt «sjøvatn på stvølan» og derfor ikke «forstår». Men, alle kan og alle bør ta stilling til hvordan man skal forvalte en nasjonal ressurs. Det er et verdivalg.
Mener man at fisken skal brukes til grunnlag for størst mulig avkastning på kapital og utbetaling av utbytte til aksjonærer på Oslo Børs, så må man være ærlig med det og si det høyt (og så fortsette med denne politikken). Ønsker man derimot at fisken skal være ressursen som viderefører livsgrunnlaget for samfunnene så må det en kraftig omlegging til.
Troms SV vil jobbe for å:

• Skjerpe deltagerlovens eierskapsbegrensinger.

   

• Omgjøre leveringspliktige trålkvoter til samfunnskvoter.

   

• Begrense trålflåtens drift til opprinnelige forutsetninger.

   

• Stoppe dagens adgang til å bygge fryseri i fiskeflåten.

   

• Innføre offentlige kvalitetskrav for å kunne ta ut mer av verdipotensialet.

   

• Bytte ut drivstoffsubsidiene med øking i fiskerfradraget.

   

• Omforhandle kvoteavtalene med tredjeland.

   

• Innføre ressursavgift i pelagisk flåte.

   

• Få allmenngjort tariffen i fiskerindustrien.