Valgkampen er over oss og de eldre er for en stakket stund igjen kommet i fokus. Retten til sykehjemsplass er blitt et viktig tema i den pågående valgkampen og Carl I. Hagen har vært på besøk på Listaheimen.

Hvem er egentlig ”de eldre”?

Er det 82 åringen som går Sesilåmi hver vinter og trener jevnt hele året? Eller som svømmer og trener tre ganger i uka i Sørlandsbadet sammen med sine jevngamle?

Er det 75 åringene med hus i ”Syden” der de lever aktivt gjennom de kalde vintermånedene før de kommer hjem og får med seg den norske sommeren hos barn og barnebarn? Er det 70 åringer som fremdeles er yrkesaktive og aktive i foreningsliv og politikk?

Er det 80 åringene som aktivt bruker kulturtilbudet, som går i foreninger, som møtes i gågata eller på kafeen på formiddagen?

Eller er det den gamle damen på 85 som bor på omsorgshybel i Lindeveien eller den demente eldre mannen som har et rom på samme adresse? Eller den spreke kvinnen på 93 som bor hjemme og får litt hjelp til husvasken annenhver uke?

Er det eldreomsorg når ordføreren tar imot 86 år gamle Olav Thon for å diskutere mulige investeringer i Lyngdal?

I Aftenposten 19.08 skriver tidligere generalsekretær i Norges Røde Kors , Odd Grann følgende:

”Å bruke eldre i egen valgkamp er å diskriminere de eldre. Politikerne skaper et inntrykk av at alle eldre over en viss alder er stakkarslig gamle og hjelpetrengende, som dere så øser løfter om å hjelpe, frem til midt av september. De fleste, også vi eldre, har det bra her i landet. Dere politikerne bør bygge videre på det.

En undersøkelse blant hjemmeboende i Oslo over 75 år viser at fem av ti lever et godt liv med lite plager, fire av ti klarer seg bra, med bare få plager. Bare hver tiende har kroniske plager, markert sykdom og funksjonssvikt. Trolig er det enda bedre andre steder i landet.”

Videre skriver han: ” De fleste eldre er høyst oppegående, spreke og tenkende voksne mennesker som gjerne deltar. Hvis dagens politikere vil vinne gehør hos landets over en million seniorer bør de skifte gir i valgkampen. Slutt med elendighetsbeskrivelsene og styrk det som skaper optimisme, aktivitet og glede hos oss som vet at vi blir eldre og som møter den utfordringen, hver dag, uten å klage. Vi ønsker tiltak som kan styrke egen livskvalitet og til å mestre egen tilværelse, livet ut. Dette gjelder mange ressurssterke personer som gjerne bidrar til samfunnets beste, hvis det gis muligheter til det. Det vil styrke så vel samfunnsøkonomien som folkehelsen.”

Virkeligheten er at ”de eldre” er minst like forskjellige, og med minst like mange interesser, gleder, sorger og bekymringer som alle andre som enda ikke regner seg for ”de eldre.”

I virkeligheten er det slik at noen av oss, uavhengig av alder, rammes av sykdom, helseplager og andre plager som gjør at vi får behov for en eller annen ”omsorg” fra det offentlige.

Det kan være somatisk sykdom, kreft, diabetes, rusproblemer, psykiske lidelser, skader etter trafikkulykker og andre ulykker, - eller det kan være medfødte skader som følger oss gjennom hele livet.

Hva er omsorg for eldre? Hva er forskjellen på omsorg for ”eldre” og andre med omsorgsbehov? Hva er spesielt for ”eldre” som ikke gjelder for andre med omsorgsbehov?

Funksjonshemmede, utviklingshemmede, rusmisbrukere, mennesker med psykiske lidelser, - de blir jo også ”eldre”. Endrer dette nødvendigvis omsorgsbehovet og skal de over i en annen ”omsorgsboks” da?

Sykdom og plager rammer på tvers av alder og sosial status.

Vi lever stadig lengre og dermed øker sjansen for å utvikle demens. Samtidig rammes stadig flere i yngre alder av Alzheimer og demens. Diabetes 2 som før i tiden ble kalt ”gammelmanns sukkersyke” øker hos yngre med bakgrunn i overvekt og et stillesittende liv.

I stedet for å sortere mennesker i bokser ut fra alder eller diagnoser, så må vi heller begynne å snakke om individet.

Først og fremst må vi skape et samfunn der alle kan delta, bruke sine ressurser, mestre og ha et meningsfylt liv i alle livets faser.

Og når behovet for helse og omsorgstjenester melder seg, så skal vi ta utgangspunkt i individet og de behov, ressurser og begrensninger som den enkelte har. Og faglig kompetente ansatte skal kunne gi tilpassede og tilstrekkelige tjenester uavhengig av alder og diagnose! Dette vil gi en god omsorg også til de eldre.

Berit Collett

Lyngdal SV