Det er innen helse og omsorg den store kampen om velferdsstaten vil stå i årene framover. Hva slags helse- og omsorgstjenester vi utvikler, vil langt på vei avgjøre hva slags samfunnsmodell vi skal ha og hvor store de sosiale forskjellene blir. I dette tiåret må vi ta veivalg i helsesektoren som vil være avgjørende for Norges valg av velferdsmodell for flere tiår framover.

Det handler om enestående muligheter. Nordmenn lever stadig lengre, og har bedre helse ved inngangen til alderdommen enn før. Det er fantastisk, for det betyr mer aktivitet og livskvalitet for flere. Ny omsorgsteknologi vil gjøre at flere eldre kan bo hjemme så lenge de ønsker, og den medisinske utviklingen gjør at vi kan behandle stadig flere lidelser mer effektivt. Men alt dette innebærer også store utfordringer. Når mulighetene blir større, står vi også foran flere krevende valg og prioriteringer. Når vi lever lengre blir vi også sykere ved livets slutt, og befolkningen trenger mer og mer helse- og omsorgstjenester. Ny teknologi er dyrt, og i framtidens helsevesen vil vi også måtte velge bort noen muligheter.

Mange forskere forsøker å regne på hvor mye mer vi må betale i skatt i framtiden for å opprettholde dagens nivå på helse- og omsorgstjenestene. Det lar seg ikke gjøre uten å omfordele noe av veksten i privat velstand til økt handlingsrom for fellesskapet. Alternativet vil være at presset for å slippe til kommersielle aktører, og å overlate mer til den enkeltes lommebok, vil vokse. Vi står i fare for å få et helse- og omsorgssystem der de som har mye kan betale for bedre hjelp. Der de velstående får en eldreomsorg på et helt annet nivå enn andre, og der økt bruk av private forsikringer skaper et nytt klasseskille i helsevesenet. Det vil bryte ned solidariteten som den norske velferdsstaten er bygget på.

Vi kan ikke løse problemer med ventelister og helsekøer ved å åpne for kommersialisering. Det vil skape større forskjeller, og dårligere kvalitet for de som fortsatt vil være avhengig av de offentlige løsningene. Dessuten er det samfunnsøkonomisk mest effektivt å finansiere helsetjenestene i fellesskap over skatteseddelen. Lommebokens logikk er ikke alltid mer lønnsom enn solidaritetens. Vi må derfor slå ring om helsevesenet, og verne det mot kommersialisering og markedslogikk. Men vi må også forandre det. Mer penger er ikke alltid det riktige svaret på utfordringene i helse- og omsorgspolitikken. Noen ganger er det systemet som er problemet.

Vi trenger mer demokrati i Helse-Norge. Det er lang vei fra den enkelte pasient eller ansatt på sykehusene til Stortinget og helseministeren. Styrene i helseforetakene bestemmer over de norske sykehusene, men svarer ikke direkte for noe folkevalgt organ. Det er på tide med reform av styringen av spesialisthelsetjenesten. SV vil ha sykehus som er mer direkte styrt av folkevalgte. Vi vil også ha mindre bruk av finansieringsløsninger som fremmer markedslogikk internt i det offentlige helsevesenet. Mange ansatte klager på at skjemaveldet har blitt for stort, og denne typen ordninger fører ikke til at de som trenger det mest får hjelp først. Den rødgrønne regjeringen har styrket det folkevalgte innslaget i styringen av sykehusene, og med samhandlingsreformen setter vi et nytt og kraftigere fokus på forebygging. Etter valget i 2013 vil SV at et nytt rødgrønt flertall skal finne alternativer også til foretaksmodellen i spesialisthelsetjenesten.

De ansatte er nøkkelen til et bedre helsevesen, og til bedre organisering i helsesektoren. Helsearbeidere må slippe å være sprintere, alltid på løpetur fra en oppgave til den neste. Bedre grunnbemanning, større stillinger og mindre vikarbruk kan både gi mer omsorg og lavere utgifter. Ufrivillig deltid innebærer manglende trygghet i hverdagen for mange helse- og omsorgsarbeidere. Det kan bety mindre mulighet til å planlegge fritid og tid med familien, fordi en alltid må være beredt på å ta ekstravakter. Det kan bety økonomisk usikkerhet fordi det blir vanskeligere å få lån uten full stilling. Men deltidskulturen innebærer også utrygghet for pasienter og pårørende. De må forholde seg til mange ulike pleiere og ansatte. Våre eldre fortjener stabile omsorgspersoner, enten det er på sykehjem eller i hjemmetjenestene.

Det er en myte at vi ikke har råd til å gi folk hele og faste stillinger. På Bergan sykehjem i Kristiansund sparte de i 2011 over en million kroner på å øke bemanningen, og flere ansatte fikk økt stillingsprosent. Det aller viktigste resultatet er økt tilfredshet blant både de eldre og de ansatte.

De nye mulighetene og utfordringene medisin, teknologi og demografi vil gi oss i årene som kommer kan møtes på to helt ulike vis. De kan bli begrunnelsen for å svekke solidariteten i det norske samfunnet. De bør bli tungtveiende argument for å styrke den.

Audun Lysbakken, leder i SV og medlem av helse- og sosialkomiteen på Stortinget.

Denne kronikken var på trykk i Bergens tidende 12. april 2012