" Jeg synes du sa mye fornuftig. Men jeg blir aldri noen SVer. I valget mellom å sette folk og miljø først, velger jeg folk."

Min første reise som nyvalgt partileder i SV var hjem til Bergen, for å delta på LO-årsmøte på Folkets Hus i Håkonsgaten. En av de frammøtte kommenterte innlegget mitt omtrent som gjengitt over, og jeg skvatt i stolen. Er det mange som opplever vår kamp for miljøet slik? At miljøvernere er mer opptatt av trær enn av folk?

Midt på 1990-tallet tilbragte jeg mang en hustrig kveld på et trekkfullt kontor på Bryggen, hvor Bergen Natur og Ungdom holdt til. Vi aksjonerte ustanselig. Vi okkuperte parkeringsplassene på Festplassen med sykler, flere ganger stoppet vi trafikken i byens gater og vi satte oss på rivningsmaskinene da en stor del av Møhlenpris ble jevnet med jorden for å gi plass til ny Puddefjordsbro. Alt fordi vi ville få ned forurensning og klimagassutslipp fra biltrafikken i Bergen. Men like mye fordi vi mente det fantes bedre alternativer for bergenserne. Syklene fant vi fram fordi vi mente det var for få sykkelveier i byen, og fordi vi ville gi Festplassen tilbake til folk. Trafikken stoppet vi for å minne byens politikere om at køproblemene ville bli store hvis de ikke vedtok å bygge bybane. Rivingen gikk vi imot fordi det var boligmangel i sentrum.

Miljøkampen har likevel ofte handlet om å si nei til noe. Til forurensende gasskraftverk, olje utenfor Lofoten og Vesterålen eller nye motorveier i byene. Virkemidlene som har dominert debatten har gjerne vært forbud og høyere avgifter. Slik har alternativet til en framtid med stadig økende klimagassutslipp for mange framstått som ganske stusselig: færre arbeidsplasser, mer kø på veiene, kaldere i huset.

Regjeringens klimamelding ble nylig lagt fram, med betydelig gjennomslag for SVs miljøpolitikk. Den viser at lavutslippssamfunnet vil bli noe helt annet enn disse mytene. Reduksjon i utslippene kan bidra til en enklere hverdag for folk i Norge, og til utvikling av nye arbeidsplasser og ny teknologi. Mer energieffektive boliger vil både få ned energiforbruket og strømregningen. Utvikling av biler med null- eller lave utslipp vil virkelig skyte fart i årene som kommer. Sterkere satsing på kollektivtrafikk vil øke framkommeligheten for folk flest, og samtidig skape bedre plass på veiene for dem som fortsatt vil bruke bil. Moderne, lynraske tog mellom storbyene vil gi helt nye muligheter for å bo og drive næring også i store områder utenfor byene.

Jeg synes oljeplattformer er vakre. Kanskje fordi jeg er oppvokst i en del av landet hvor kolossene som ble slept ut mot havet betydde sysselsetting og oppgangstider. Men først og fremst fordi de representerer noe av det ypperste av menneskelig skaperevne og ingeniørkunst. Oljen har gitt Norge fantastiske muligheter, og fordi ressursene har vært holdt under streng offentlig kontroll har den bidratt til velstand og velferd for hele folket. Ingen i Norge er uenig om at olje- og gassindustrien vil være en viktig del av norsk næringsliv i enda mange år framover. Derimot er det litt for mange som later som om oljealderen aldri vil ta slutt. Den holdningen kan koste Norge, og kanskje særlig Vestlandet, dyrt.

For noen år tilbake hadde jeg æren av å besøke Aker Verdal på et tidspunkt som viste seg å være spesielt. Jeg var egentlig på Lotto-bygdens hjørnesteinsbedrift for å diskutere industripolitikk med verkstedklubben der. Men jeg fikk også se det ferskeste resultatet av kompetansen til de trønderske arbeiderne og ingeniørene: et av de første norskbygde fundament til hav-vindmøller. Det var et signal om det som skal komme: industrien som i dag er avhengig av olje og gass kan gradvis utnytte kunnskapen, ressursene og erfaringen oljeeventyret har gitt til også å skaffe Norge en plass i den neste industrielle revolusjonen. Det er den som vil være basert på fornybar energi og miljøteknologi.

Norge kan aldri konkurrere internasjonalt på å være billigst. Vårt næringsliv må i stedet være best. Vi må ha kreative forskere, de mest kompetente arbeidstakerne og den mest moderne teknologien. Det kan vi bare få til hvis vi omstiller oss til framtidens krav tidlig. Å hindre dramatisk global oppvarming vil kreve at alle rike land drastisk reduserer sine utslipp. Det kan vi snu til vår fordel. Det er derfor vi ikke bare skal betale for billige utslippsreduksjoner i andre land, men også bruke ressurser på dyre kutt hjemme. Det er slik vi sørger for å utvikle framtidens teknologi, industri og infrastruktur. Det er derfor vi bør begrense tempoet i oljeutvinningen, og verne sårbare områder. Hvis for mye av landets ressurser suges inn i oljenæringen vil det bli for lite igjen til å beholde annen type industri og til å utvikle framtidens næringer. Det er hvis vi ikke stiller klimakrav til oss selv tidlig nok vi vil oppleve stagnasjon. Da kan arbeidsløshet og nedgangstider bli resultatet.

Lavere utslipp kan gi høyere livskvalitet. Vi kan beholde et allsidig nærings- og arbeidsliv, bo bedre og kjøre bedre. Velstandsøkning kan vi ta ut i mer fritid og bedre tjenester, i stedet for økt materielt forbruk. Vi må føre en mer offensiv klimapolitikk for å ta vare på velferd og arbeidsplasser. Det er fordi vi setter folk først vi må verne miljøet.

En rask og ukontrollert økning av temperaturen på jorden vil skape mangel på mat og vann, utløse store folkeforflytninger og konflikter om knappe ressurser. Det vil være krise. Men løsningene er slett ikke krise. De handler ikke om alt vi ikke kan gjøre, men om alle de nye mulighetene vi vil få. Hvis vi utsetter framtiden kan den bli riktig ille. Hvis vi framskynder den vil den bli fantastisk.

Audun Lysbakken, leder i Sosialistisk Venstreparti

Innlegget har stått på trykk i Bergens Tidende